Stikkordarkiv: orgasme

Beauforts vindskala

Publisert av
2

Det var om høsten.
Hun la seg på magen, spredte kjønnsleppene ut til sidene med fingrene på den venstre hånden. Lot ham se. Bare et kort øyeblikk. Så snudde hun seg rundt, satte seg over ham, lekte med kjønnet hans mens hun snakket om vinden utenfor. Hun var flink til å snakke om vinden. Hun kunne alle vindstyrkene, alt fra vindstille (røyken stiger rett opp, sjøen er speilblank), via frisk bris (småtrær med løv begynner å svaie, på vann begynner bølgene å toppe seg, sjøsprøyt fra toppene kan forekomme) fram mot sterk storm tretti meter per sekund (meget sjelden, følges av store ødeleggelser, sjøen er fullstendig dekket av lange, hvite skumflak som ligger i vindens retning, overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum, sjørokket nedsetter synsvidden) og helt opp mot orkan, trettito meter per sekund og over (uvanlig store ødeleggelser, sjøen er fullstendig hvit av drivende skum). Alt over er orkan. Om det er femti meter per sekund, samma det: Det er orkan.

– Hører du hvor nær vinteren er? spurte hun lavt. Da det brått og rytmisk gikk for ham, holdt hun ham tett og fast med hendene, ventet ikke på svar, begge hendene rundt ham i mørket mens han fylte hele rommet med høye rop. Etterpå gråt de stille sammen, det var i ettertid uklart hvem som begynte.

Han kunne ikke ha sovet lenge. Det kan ha dreid seg om et kvarter, ikke mer. Hun lå med ansiktet vendt mot ham i grålysningen. Det høyre beinet hadde hun snodd rundt hans venstre. Han kunne kjenne at hun onanerte seg selv med den høyre hånden, fortere og fortere før hun trakk seg sammen i harde rykninger og dro foten hans tettere mot seg midtveis i orgasmen, full storm tjuefem meter per sekund (rullingen blir tung og støtende, synsvidden nedsettes.)
– Du kommer til å savne meg, hvisket hun roligere ved lett bris (løv og småkvister rører seg, vinden strekker lette flagg og vimpler).
– Det har jeg gjort lenge, svarte han på utpust og svak vind tre meter per sekund (små korte, men tydelige bølger med glatte kammer som ikke brekker).
Og nå regnet det.

Lavfrekvent lyd av velvære

Publisert av
5

Han finner denne mørkbrente kaffen innerst i skapet, og han kan bare strekke nakken ut i entreen, for døren til soverommet er åpent, og et fotblad kroer seg rundt en sval dyne. Bevegelsen der inne etterfølges av en lyd som ikke kan gjenskapes av noen andre, ikke gjenfortelles, ikke plasseres på noe annet sted enn der, akkurat der, denne formiddagen som er gjennomtrukket av friskt regn. Lyden snor seg rundt hjørnet mot entreen, den sier noe i retning av ‘bruk den tiden du trenger, men nå vet du hvordan det henger sammen, og snart kommer du inn til meg med en kaffekopp.’ De hørte regnet om natten.

Det var mye han hørte om natten. Hvordan regnet falt filtrert gjennom fortsatt gjenværende tunge, røde blader – en bil eller to som passerte mot våte asfaltstriper – og hvordan det gjentatte ganger smalt et sterkt, kort ekko fra vegg til vegg i rommet hver gang to fotblader tok spenntak.

Denne posen med mørkbrent kaffe ble en gang pakket på en fabrikk, og det var allerede finanskrise i verden, og den ble lagt i en kasse, på daværende tidspunkt uten bestemmelsessted eller framtid, satt på trailer, og den kunne havnet hvor som helst. Den gjorde ikke det. Det havnet på et kjøkken, uvørent men lykkelig åpnet av en mann som skamløst tar for seg av en lavfrekvent lyd, og synet av et fotblad som snor seg dovent og forventningsfullt mot en ny dag og en ny vinter. Og er ikke dét lykke, så vet ikke jeg.

Uten forvarsel

Publisert av
7

storm

– Kan du bite meg som en huggorm. Kan… du… som en… huggorm, hveser hun og strekker halsen bakover.

Han legger hendene rundt kjakene hennes, trekker henne nærmere, og biter. Utenfor det åpne vinduet trekker det opp til storm. Hun skriker. Stemmen hennes er uvant og fullstendig forandret, lik en sjakal som står snerrende på en åpen slette. Hun biter tilbake, kort og huggende, med et hardt glefs.

Stormen, med alle sine harde kast, var varslet. Bittene var det ikke. Han elsket slike upresise varsler.