Stikkordarkiv: orgasme

Beauforts vindskala

Publisert av
2

Det var om høsten.
Hun la seg på magen, spredte kjønnsleppene ut til sidene med fingrene på den venstre hånden. Lot ham se. Bare et kort øyeblikk. Så snudde hun seg rundt, satte seg over ham, lekte med kjønnet hans mens hun snakket om vinden utenfor. Hun var flink til å snakke om vinden. Hun kunne alle vindstyrkene, alt fra vindstille (røyken stiger rett opp, sjøen er speilblank), via frisk bris (småtrær med løv begynner å svaie, på vann begynner bølgene å toppe seg, sjøsprøyt fra toppene kan forekomme) fram mot sterk storm tretti meter per sekund (meget sjelden, følges av store ødeleggelser, sjøen er fullstendig dekket av lange, hvite skumflak som ligger i vindens retning, overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum, sjørokket nedsetter synsvidden) og helt opp mot orkan, trettito meter per sekund og over (uvanlig store ødeleggelser, sjøen er fullstendig hvit av drivende skum). Alt over er orkan. Om det er femti meter per sekund, samma det: Det er orkan.

– Hører du hvor nær vinteren er? spurte hun lavt. Da det brått og rytmisk gikk for ham, holdt hun ham tett og fast med hendene, ventet ikke på svar, begge hendene rundt ham i mørket mens han fylte hele rommet med høye rop. Etterpå gråt de stille sammen, det var i ettertid uklart hvem som begynte.

Han kunne ikke ha sovet lenge. Det kan ha dreid seg om et kvarter, ikke mer. Hun lå med ansiktet vendt mot ham i grålysningen. Det høyre beinet hadde hun snodd rundt hans venstre. Han kunne kjenne at hun onanerte seg selv med den høyre hånden, fortere og fortere før hun trakk seg sammen i harde rykninger og dro foten hans tettere mot seg midtveis i orgasmen, full storm tjuefem meter per sekund (rullingen blir tung og støtende, synsvidden nedsettes.)
– Du kommer til å savne meg, hvisket hun roligere ved lett bris (løv og småkvister rører seg, vinden strekker lette flagg og vimpler).
– Det har jeg gjort lenge, svarte han på utpust og svak vind tre meter per sekund (små korte, men tydelige bølger med glatte kammer som ikke brekker).
Og nå regnet det.

Lavfrekvent lyd av velvære

Publisert av
5

Han finner denne mørkbrente kaffen innerst i skapet, og han kan bare strekke nakken ut i entreen, for døren til soverommet er åpent, og et fotblad kroer seg rundt en sval dyne. Bevegelsen der inne etterfølges av en lyd som ikke kan gjenskapes av noen andre, ikke gjenfortelles, ikke plasseres på noe annet sted enn der, akkurat der, denne formiddagen som er gjennomtrukket av friskt regn. Lyden snor seg rundt hjørnet mot entreen, den sier noe i retning av ‘bruk den tiden du trenger, men nå vet du hvordan det henger sammen, og snart kommer du inn til meg med en kaffekopp.’ De hørte regnet om natten.

Det var mye han hørte om natten. Hvordan regnet falt filtrert gjennom fortsatt gjenværende tunge, røde blader – en bil eller to som passerte mot våte asfaltstriper – og hvordan det gjentatte ganger smalt et sterkt, kort ekko fra vegg til vegg i rommet hver gang to fotblader tok spenntak.

Denne posen med mørkbrent kaffe ble en gang pakket på en fabrikk, og det var allerede finanskrise i verden, og den ble lagt i en kasse, på daværende tidspunkt uten bestemmelsessted eller framtid, satt på trailer, og den kunne havnet hvor som helst. Den gjorde ikke det. Det havnet på et kjøkken, uvørent men lykkelig åpnet av en mann som skamløst tar for seg av en lavfrekvent lyd, og synet av et fotblad som snor seg dovent og forventningsfullt mot en ny dag og en ny vinter. Og er ikke dét lykke, så vet ikke jeg.

Uten forvarsel

Publisert av
7

storm

– Kan du bite meg som en huggorm. Kan… du… som en… huggorm, hveser hun og strekker halsen bakover.

Han legger hendene rundt kjakene hennes, trekker henne nærmere, og biter. Utenfor det åpne vinduet trekker det opp til storm. Hun skriker. Stemmen hennes er uvant og fullstendig forandret, lik en sjakal som står snerrende på en åpen slette. Hun biter tilbake, kort og huggende, med et hardt glefs.

Stormen, med alle sine harde kast, var varslet. Bittene var det ikke. Han elsket slike upresise varsler.

De siste ringblomstene

Publisert av
Svar

Hun griper etter håndkledet som ligger på sengekanten fra i går kveld, han ser at hun forsøker å skjule at hun famler.
– Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, det var et dypt spørsmål så tidlig på morgenen, svarer hun og drar håndkledet over magen.
– Jeg kan spørre på en annen måte, sier han, – hva er det siste du husker?

Hun lener seg mot veggen, det glassaktige blikket hennes blir irrgrønt der det fester seg i vinduskarmen.
– Jeg er glad det skjedde om sommeren, slik at jeg kan huske hvordan ringblomster ser ut.
– Hvordan ser ringblomster ut? spør han. Hun fukter overleppa med stram tungespiss.
– Ringblomster har mange kronblader. De er oransje. Faen. Jeg kan ikke se oransje lengre. Men jeg vet hvordan fargen ser ut.
Hun snur seg mot ham og ser på kroppen hans:
– Fortsett. Ta på meg.

De lange arrene i pannen hennes snor seg langs neseryggen og over begge kinnene som inntørkede elver med meandersvinger. Hun hadde blitt liggende på ryggen i kramper mens saltsyren fortsatte å spise seg ned i underhuden. Synet var for lengst borte for alltid, det var et faktum i det sekundet væsken traff øyeeplene. En vaktmester som ikke hadde låst for dagen hørte de høye lydene, han grep henne i kragen, slepte henne gjennom korridoren og spylte henne med vannslangen utenfor. Alt på grunn av en manglende kork og en fatal overbalanse mot hylla.

– Jeg vet hvem som… Jeg har snakket med ham mange ganger. Han hadde glemt å skru korken på. De hadde gjort et eksperiment i fysikktimen før meg, han hadde blitt distrahert av en elev som trengte hjelp med et regnestykke. Han lever med det ennå, jeg tror han har det verre enn jeg. Skyldfølelsen, vet du. Han har synet, det har ikke jeg. Det var ringblomster utenfor vinduet. Jeg husker det. Det var det siste jeg så. Og så husker jeg lyden av en svarttrost som skvatret i det store kastanjetreet ved skoleporten. Men jeg kan ikke huske hvordan en svarttrost ser ut. Jeg vet at du har lyst på meg.

– Kastanjetreet husker jeg. Det har en tørr lukt, i motsetning til hegg som lukter vått. Ta på meg. At det sved var ikke så ille. Smertene forsvant bare helt plutselig. Jeg skrek mer av erkjennelsen, tror jeg. Jeg visste at jeg aldri kom til å se noe mer, noen gang. Vaktmesteren luktet white spirit, han hadde malt vestsida av skolen hele dagen. Jeg er stygg, men jeg er pen samtidig. Alle sa det. Eller, nei, jeg vet ikke. Ikke alle. Telefonen. Den ringer. Det er ikke min. Er det din telefon? Nå går det for meg. Jeg er glad det var om sommeren.