Hvis du som leser dette befinner deg i Oslo sentrum, er du ganske nøyaktig sju timer og et kvarter unna dette landskapet, denne historien og denne følelsen. Jeg skal redegjøre for tidsregnskapet. Men først må du vite hvor du skal, og hvorfor.

Kongsfjord/Berlevåg i Finnmark, slutten av juli 2009. Jeg har ikke greid å finne ut om Karen Blixen virkelig var her da hun gjorde research til «Babettes gæstebud», men det var i alle fall hit hun la handlingen. Novellen, som ble filmatisert i 1987 og fikk Oscar for beste utenlandske film, forteller historien om de strengt pietistisk oppdratte søstrene helt ute på Europas ytterkant: «I Norge er der en lang, trang fjord mellom høye fjell. Den heter Berlevåg-fjorden.» begynner fortellingen, der den i 1871 tar en dramatisk vending når den franske kokken Babette tar ulønnet losji hos søstrene. Hun har flyktet fra beleiringen i Paris, og det er her hun havner, på finnmarkskysten, etter anbefaling fra livskunstneren Achille Papin.

Jeg har i mange år vært fascinert av den historien. Og det er lenge mellom hver gang jeg besøker landskapet, som befinner seg bare få timers kjøring fra der jeg er akkurat nå. Riktignok ble selve stedet vraket som location for filmen, det ble Jylland istedet, men det gjør ingenting, for det var dette Karen Blixen mente. Her, akkurat her, levde oppdiktede personer som vandret inn i verdenslitteraturen og filmhistorien. Her ute ble det i Karens Blixens hode servert et måltid som overgikk alt hva hjertet turde begjære, og skam på den som nøt, men nøt gjorde de, for under måltidet spredte det seg en varme og en romslighet som selv den nådeløse Gud måtte unne menneskene. For Babette Hersant var ingen vanlig suppekokerske, hun var fransk stjernekokk, og da hun vant ti tusen francs i lotteri, brukte hun hver eneste en av dem på et måltid tilegnet livsgleden i hele bygda. Denne kvelden og natten spiste de fryktsomt blant annet skilpaddesuppe, de drakk Clos Vougeut 1846, og de åt en gåtefull rett kalt ‘blimis demidoff ‘, som kan ha vært russiske pannekaker med kaviar. For å nevne noe av det.

På et gammelt originalkart jeg kjøpte, selvsagt i Paris, datert 1830, er fjordene noenlunde riktig opptegnet, men landegrensene er tvetydige og uklare. Imidlertid har kartografen fått med seg den lille Kongsfjorden, som nok var den Karen Blixen mente. Og det er nettopp her reisen mot det gode livet starter på denne fredagen. Det er her du kan stanse i veikanten, tenke deg tilbake til tider som ikke finnes annet enn i linjene i bøker, på gamle kart, eller i noens fantasi. Her ute sang man sin Petter Dass, leste med ærefrykt sin Pontoppidan og spiste sitt brød uten klage. Inntil den kvelden Babette Hersant – riktignok i Karen Blixens fantasi – endevendte alt og skapte lykke rundt et matbord.

Tidsregnskapet? Tjue minutter flytog til Gardermoen, førti minutter ventetid, to timer fly til Kirkenes, et kvarter bagasjeventing og utkvittering av leiebil, maks fire timers kjøring, inkludert pauser, til novellelandskapet. Det skulle bli ganske nøyaktig sju timer og et kvarter fra Oslo til Karen Blixens landskap der Europa sluttet. Jeg var så heldig å være der i går.

Javel, ja. Det er fredag. Hvor er dine landskap?