Pianoet på rue Galande

Nå driver løvverket gatelangs i Paris. Feiemaskinene sveiper og suser langs brosteinskantene tidlig på morgenen etter regnskyll og nattevind. Riktignok er Paris en innlandsby, men vindene gjennom boulevardene i sentrum og forstedene i utkanten kan likevel komme opp i adskillige sekundmeter.

Det er meningsløst å snakke om at storbyens puls blir rolig etter hordene av fellesferierende italienere og briter, men den endrer i alle fall takt. En verdensmetropol blir aldri helt rolig. Men det skjer altså et taktskifte. Høstmørket legger seg tidligere og tidligere langs broene, slik det gjør i Europa forøvrig. Og det er nå du bør reise til byen. Det er nå du kan oppleve en annen ro, andre farger og få andre sanseinntrykk enn når den tørre sommervarmen setter seg i brokarene og trappetrinnene. Anbefalingen min om hvor du bør dra baserer seg på en slik doven ettermiddag i sommer. Lytt etter operettesang fra et åpent vindu på rue Galande, og se etter skiltet Aux Trois Mailletz.

Den rike kabaret-tradisjonen i Paris strekker seg langt tilbake i tid. Revyteateret Folies-Bergère spilte sin første forestilling i 1869. Tjue år senere stod Moulin Rouge ferdig på Montmartre. Og historien om Edith Piafs karriere startet på brosteinslagte bakgater og inn i røykfylte nattklubber og kafé-lokaler. Det åpne vinduet på rue Galande denne tidlige kvelden i sommer bragte meg en ny historie som jeg ikke fikk før et par dager etterpå: under den avslappede og uhøytidelige fasaden på Aux Trois Mailletz ligger en musikktradisjon som ville fått en hvilken som helst investor til å gni seg i hendene: «Dette stedet har potensiale!» Men Aux Trois Mailletz trenger ikke glorete neonskilt. Det holder godt for personalet å gi meg et glass husets rødvin, lene seg over mot bordkanten for å spørre om jeg har det jeg trenger, for deretter – ganske så diskret dekadent – å legge til: «Vi er den eldste musikkrestauranten i Paris. Nina Simone er blant dem som har sunget her. Noe mer, monsieur?»

Restauranten er i to plan. Pianoet står i første etasje, og det var der jeg oppholdt meg mest, ved det lille bordet tett ved døren, sammen med mannen med hatten, som satt der kveld etter kveld med sin ene drink og lyttet. Eller denne mannen tidlig i syttiårene, håret bakoverstrøket, i kremhvit dress og mørkt skjerf rundt halsen, smilende ansikt der han tar plass ved det som åpenbart er stambordet hans. Pianoet er lokalets samlingspunkt.

Mitt første møte med restauranten er en fyrrykende operettejam, anført av en distingvert kjolekledt eldre dame med briller på nesen og en sikker stemme med høy oktavføring, som skåret ut av noe udefinerbart gammeldags. Etter en time blir hun avløst av to andre operasangere, som igjen en time etterpå skifter plass med cabaretsangere som tar oss tilbake til trettitallets Frankrike, førtitallets Paris og femtitallets nye Europa. Det kommer og går artister hele tiden på Aux Trois Mailletz, og pianoet er samlingspunktet.

– Det er masse spøkelser her. Hele kvartalet er fullt av dem. Du ser den kirken tvers over gaten? Det er den eldste kirken i Paris. Jeg sier ikke mer.

Eric er rundt 190 lang, i begynnelsen av femtiårene og nynner høyt til lyden av en arie som siver ut av døren. Som servitør på Aux Trois Mailletz kan han konstatere at ingen kveld er lik den neste.
– Om de er profesjonelle? Noen av dem er det. Andre er studenter som får sjansen til å vise hva de kan. Og gjestene her kommer tilbake, igjen og igjen. Som hun der borte, for eksempel, sier Eric og peker på en kvinne i trettiårene ved et vindu. Ved pianoet har det nok en gang vært bytte, og nå står et ungt kvinnelig talent med klar, nasal stemme og gir oss «Milord».
– Javisst. Hit kommer jeg så ofte jeg kan, sier kvinnen som Eric har anbefalt meg å snakke med, og hun resiterer gjerne siste vers av «Milord», som jeg har hatt vansker for å forstå betydningen av. På Aux Trois Mailletz finnes nemlig delemennesker, som gjerne deler av seg selv, rundhåndet og åpent.

Kjelleretasjen er stedets kabaretscene. Jeg blir raskt tatt hånd om av restaurantsjefen, som resolutt plasserer meg ved et langbord, beordrer et glass vin på bordet på husets regning, og forteller at det egentlig ikke er nødvendig å reklamere så mye. De som har oppdaget Aux Trois Mailletz, bringer det videre uansett.

Og det har jeg altså gjort nå. Adressen er 56 rue Galande. Takk for fine dager, Eric og dere andre! Salut Eric, et tout le monde!  Je vous remercie pour les beaux souvenirs des soirées au restaurant. Je pense qu’il va falloir mettre à côté deux chaises quand je viendrai la prochaine fois… Au revoir!

Fra Aux Trois Mailletz  – en lydsmakebit august 2009:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/11/opera.mp3[/pro-player]

Bekymring fra høyeste hold

Versailles, oktober 1756. Etter kaffen.

– Marie, har du sett min yndlingssnusdåse? Jeg har lett og lett, men finner den ikke.
– Mener du den diamantbesatte med gullokk?
– Ja. Helsike heller. Den jeg fikk av onkel Louis.
– Har du sett på sølvbordet, skatt?
– Ja, og under fløyelsdivanen.
– Du får ta en av de andre, da vet du. Den i elfenben, for eksempel.
– Jaja.
– Gi nå blaffen i snusdåsen. Kom, bli med inn i speilsalen, så leker vi prinsessen på erten.
– Fritt for å være erten!

Tulletenkt på Louvre, snusdåseutstillingen,  august 2009.

Nokså utemmet

Skrevet som en fortsettelse på «Kvinnen i orkidébutikken»

Han er en bereist mann. Det følger en hel del ekskursjoner og forpliktelser av forretningsmessig karakter med yrket som orkidéselger. Den beste siden ved det er alle synsinntrykkene, luktene og følelsen av å mestre sitt fag når han rutinert kan peke på en plante og si: Den har framtiden for seg.

Det verste er alle hotellrommene. Han kan bare ikke utstå hotellrom. Han minnes et hotellrom i Nederland for noen år siden, det var i januar, og trekken fra vinduet som ikke lot seg lukke var uutholdelig. Han hadde nettopp kjøpt to grønne, brede paphiopedilum som skulle til en fast kunde så snart han kom hjem, og utover natten forstod han at plantene kom til å dø i løpet av svært få timer dersom han ikke foretok seg noe. Derfor balanserte han de to krukkene ut i korridoren og la seg ved siden av dem, inntil veggen, og slik voktet han disse to krukkene med søvn som en spurv. Luften var tørr og kald, og om morgenen, rett før han bestilte drosje, dusjet han dem varsomt, slo silkepapir rundt dem og bar dem hastig ned. Resepsjonisten, en sleskt smilende mann med altfor kort hawaiiskjorte, vinket ‘på gjensyn’ – men han kom aldri mer tilbake til hotellet på høydedraget.  I bunn og grunn avskydde han Nederland fra denne stund, Nederland med sine vulgære tulipaner satt i masseproduksjon, et land med ufortjent ry som blomsterlandet. Han setter munnen mot den fyldige caffé crème-koppen og grøsser: fabrikkprodusert skrap. Nederland. Hah.

Det streifer en lukt av mango forbi ham på Café Des Beaux Arts. Den dekadente servitøren har sett ham, men hun tar bordet nærmest døren først, hilser et muntert ‘salut’ til en stamgjest og holder en kort blokk mellom fingrene. Han legger merke til at hun står bredbeint, vipper på hælene og duver med hoftene når hun noterer. Han er en mann av sans og samling. Likevel finner han det vanskelig å trekke øynene vekk. Han kjenner henne straks igjen. Hun snur seg, river arket av, legger det på disken og stanser ved bordet hans.
– Du holder fortsatt av den planten jeg plukket ut? spør hun og legger armene i kors. Hoftene hennes presser seg mot bordkanten. Han ser forbløffet på henne. Hun virker eldre enn i butikken.
– Den står trygt plassert på kjølerommet og venter, svarer han.
– Bak forhenget? Innerst?
– Innerst.
– Har du alt du trenger, kan jeg skaffe deg noe?
– Påfyll, kanskje?
– Jeg gir ikke påfyll på caffé crème. Men jeg kan kanskje gi deg noe som varer, sier hun og legger hånden på bordplaten. Rundt ringfingeren ligger et blekt bånd som avtrykk av en historie.
– Dette er egentlig ikke ditt bord, det tilhører en annen, svarer han.
– Det har nettopp vært vaktbytte, så dette bordet er mitt, sier hun og trekker pusten:
– Hvis du da ikke foretrekker å vente i evigheter, mener jeg.

Kvinnen i orkidébutikken

Den ligger ikke så synlig til. Du må inn i en sidegate, og selv om Paris-trafikken ligger tung og tett bare femti meter ved siden av, blir storbyen borte når du åpner den grønne døren og setter føttene innenfor.

Ekspeditøren hadde akkurat plantet om og pollinert en fyldig, hvit encyclia mariae. Han foretrakk alltid å bruke fingrene til dette formålet, det gav best resultat. Amatørene bruker gjerne tannpirkere, andre til og med fyrstikker. De som kjente denne ekspeditøren hadde sett ham grøsse når han snakket om slike vulgariteter. Denne ekspeditøren i den grønnmalte orkidébutikken på Ile de la Cité hadde utviklet en stødig hånd gjennom års stell. Nå var det klebrige pollenet trygt plassert i arret på mariaen, og han konstaterte på kalenderen at innen utgangen av neste uke ville planten visne, akkurat slik den skulle. En fin dusj av temperert vann hadde lagt seg rundt blomsterstengelen og samlet seg i dråper der den ferske blomsterjorden var klar til å ta imot mer fukt.

Kvinnen som kom inn i butikken gikk med en særpreget, nesten comboyaktig gange. Hun satte skuldervesken på gulvet, foldet hendene på den silkepapirkledte disken foran ham og sa med lav stemme:
– Jeg vil ha noe som varer.
Ekspeditøren la fra seg saksen og studerte håret hennes noen sekunder. Det var skjødesløst satt opp i hestehale.
– Den der ser fin ut, den vil jeg ha, fortsatte kvinnen og pekte på en kritthvit, bugnende blomst som stod ved siden av den ene hånden hans. Hun luktet noe merkelig som han ikke umiddelbart fikk tak på.
– Beklager, den er dessverre ikke til salgs, sa ekspeditøren og smilte meget vennlig. Men hun overså smilet hans og fortsatte:
– Hva kan du så anbefale, dersom den ikke er til salgs? Han pekte mot et forheng på den andre enden av rommet.
– Orkideer på denne tiden av året er svært følsomme, de skal ha ro, de skal ha stell. Bli med her.
– Og dette har du erfaring med? sa kvinnen og bevegde seg lydløst bak forhenget sammen med ham.
– Dette er blant de tingene jeg faktisk kan si at jeg kan, ja, svarte ekspeditøren og gjenkjente lukten av mango et eller annet sted gjennom intimsonen hennes da han krysset gulvet foran henne.
– Hva er din spesialitet? spurte hun og hvilte fingertuppene mot en saftig og nyutsprunget cymbidium. Den hadde røde render nederst, og de irrende grønne bakgrunnsbladene lignet nesten bleke nøkkroser.
– Min spesialitet er tålmodighet, svarte han og strøk forbi hestehalen på innpust.
– Meget godt, monsieur, meget godt. Hold av denne, jeg kommer tilbake, sa hun, snudde på hælen og vandret svinsende ut i trafikken langs en elv som steg av regnfall et sted langt borte.

Finnes som lydfortelling, for dem som ønsker:

[pro-player width=’700′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/09/Ny-orkide.mp3[/pro-player]