Kvinnen i orkidébutikken

Den ligger ikke så synlig til. Du må inn i en sidegate, og selv om Paris-trafikken ligger tung og tett bare femti meter ved siden av, blir storbyen borte når du åpner den grønne døren og setter føttene innenfor.

Ekspeditøren hadde akkurat plantet om og pollinert en fyldig, hvit encyclia mariae. Han foretrakk alltid å bruke fingrene til dette formålet, det gav best resultat. Amatørene bruker gjerne tannpirkere, andre til og med fyrstikker. De som kjente denne ekspeditøren hadde sett ham grøsse når han snakket om slike vulgariteter. Denne ekspeditøren i den grønnmalte orkidébutikken på Ile de la Cité hadde utviklet en stødig hånd gjennom års stell. Nå var det klebrige pollenet trygt plassert i arret på mariaen, og han konstaterte på kalenderen at innen utgangen av neste uke ville planten visne, akkurat slik den skulle. En fin dusj av temperert vann hadde lagt seg rundt blomsterstengelen og samlet seg i dråper der den ferske blomsterjorden var klar til å ta imot mer fukt.

Kvinnen som kom inn i butikken gikk med en særpreget, nesten comboyaktig gange. Hun satte skuldervesken på gulvet, foldet hendene på den silkepapirkledte disken foran ham og sa med lav stemme:
– Jeg vil ha noe som varer.
Ekspeditøren la fra seg saksen og studerte håret hennes noen sekunder. Det var skjødesløst satt opp i hestehale.
– Den der ser fin ut, den vil jeg ha, fortsatte kvinnen og pekte på en kritthvit, bugnende blomst som stod ved siden av den ene hånden hans. Hun luktet noe merkelig som han ikke umiddelbart fikk tak på.
– Beklager, den er dessverre ikke til salgs, sa ekspeditøren og smilte meget vennlig. Men hun overså smilet hans og fortsatte:
– Hva kan du så anbefale, dersom den ikke er til salgs? Han pekte mot et forheng på den andre enden av rommet.
– Orkideer på denne tiden av året er svært følsomme, de skal ha ro, de skal ha stell. Bli med her.
– Og dette har du erfaring med? sa kvinnen og bevegde seg lydløst bak forhenget sammen med ham.
– Dette er blant de tingene jeg faktisk kan si at jeg kan, ja, svarte ekspeditøren og gjenkjente lukten av mango et eller annet sted gjennom intimsonen hennes da han krysset gulvet foran henne.
– Hva er din spesialitet? spurte hun og hvilte fingertuppene mot en saftig og nyutsprunget cymbidium. Den hadde røde render nederst, og de irrende grønne bakgrunnsbladene lignet nesten bleke nøkkroser.
– Min spesialitet er tålmodighet, svarte han og strøk forbi hestehalen på innpust.
– Meget godt, monsieur, meget godt. Hold av denne, jeg kommer tilbake, sa hun, snudde på hælen og vandret svinsende ut i trafikken langs en elv som steg av regnfall et sted langt borte.

Finnes som lydfortelling, for dem som ønsker:

[pro-player width=’700′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/09/Ny-orkide.mp3[/pro-player]

Parallellhistorier

Det som er en oppfatning hos meg
trenger ikke være en oppfatning hos deg.
Det jeg ser
trenger ikke nødvendigvis være det du ser.
Vi trenger ikke engang håpe på det.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/09/parallellhistorier.flv[/pro-player]
Det er ikke mye vi egentlig trenger å gjøre.
Vi kan bare ta det med ro, vi.
Det enkleste er faktisk bare å lytte.
Hva er det du ser?
Jeg vet jo hva jeg ser.
Men det er hva du ser
som er viktig for meg å se.
Det er først nå jeg ser det.
Det tok da sannelig sin tid.

Fuglemannen ved Notre Dame

Jovisst kommer høsten til Paris. I forrige uke var den allerede der som brunt løv langs brosteinene på boulevardene, digre blader hvis trær jeg ikke kjenner navnene på, klistret til steinene mens det kolossale regnværet dundret gjennom byen i hissige, loddrette skyll.

Regnskyll i Paris, august 2009

Herregud, dette regnet, dette tordenværet. Et lynglimt, sekundet etter en lyd som fór til værs som drønnet av en skarp granat. Lynet slår nemlig ikke ned, men opp. Først går et såkalt førerlyn ned mot bakkenivå, møter en annen type polarisering, før selve hovedlynet skyter oppover i den forberedte lynkanalen. Når man står omtrent rett under slikt mektig vær, er det mulig å høre det: Braket som går oppover. Sanseinntrykket er kolossalt.

Stillferdig fuglemann ved Notre Dame, august 2009.

Men før regnværet, denne merkelige mannen ved katedralen. Mannen med håndflatene som han kontant strakk i lufta, for deretter å få hendene fulle av spurv som kom ingen steder fra, eller i alle fall godt gjemt i et kratt. Han hadde noen frø og brødsmuler som han av og til hentet fram fra en pose. Det pussige var at ingen andre voksne som prøvde fikk det til. Bare han. Og barna.

Lykke ved Notre Dame, august 2009.

Jeg stod i nesten en halvtime og så på denne stumme 2009-utgaven av Frans av Assisi. Han sa ikke et ord. Ikke til noen. Men han nikket og lot barna dele posen med mat, og hver gang en åpen håndflate strakte seg mot den tørre Paris-himmelen: spurvene, svirrende tillitsfullt ut fra krattet, spiste, før de svirret tilbake og var usynlige. Jovisst er Notre Dame vakker. Det er bare det at ved slagskyggen av storslått skjønnhet finnes som regel noe som bare står der og er vel så vakkert. På en ganske alminnelig høstdag.