NRK legger ned en av norgeshistoriens største lyttersuksesser på radio. Det var en klok beslutning.
NRK Nordaførr gikk på lufta første gang mandag den 2. mars 1992. Sammen med Terje Bartholsen fra NRK Nordland og Finn Ersfjord fra daværende NRK Troms satt jeg i utviklingsgruppa som finpusset profilen på en nordnorsk radiosending. Oppdraget fra ledelsene i Nord-Norge var å finne den nordnorske sjelen og å lage et radiotilbud som kunne favne lyttere fra Bindalen i sør til Grense Jakobselv i nord. Resultatet ble NRK Nordaførr, som etter få sendinger skrev seg inn i norsk radiohistorie som en stor suksess. Daværende kringkastingssjef Einar Førde hadde endatil høstet lovord om den på europeiske radiomesser, der han la fram nordnorske lyttertall som selv urbane spesialradiostasjoner misunte oss.
Nordaførrs grunntanke har alltid vært den direkte tilstedeværelsen. Som programledere, produsenter og vaktsjefer la vi alltid vekt på å lete etter saker eller begivenheter som utspant seg der og da. Enten det var forrykende politiske debatter på direkten eller inne fra forberedelsene til en konsert: Vi skulle ta pulsen på Nord-Norge, og vi skulle helst gjøre det så direkte som mulig. Og publikum elsket det. De elsket stedsnavnsrebusen klokka fem på tolv, de satt benket under værmeldingene, de ringte inn på temaer, og de sendte oss postkort og brev og de sendte tips på telefaks. Nå avdøde Finn Ersfjord hadde en grunntanke som han satte seg til mikrofonen med hver gang: «Jeg vil helst at folk skal løse saker på direkten. Folk skal gjerne være uenige, men i Nordaførr skal vi løse konfliktene, ikke dyrke dem.» Ersfjord var forbrukerjournalist, på parti med lytterne, lenge før dette ble et etablert begrep.
Men flere av oss fikk en stadig sterkere mistanke om at publikum var og forble de samme fra 1992 og over i 2000-tallet. Trofaste lyttere er svært bra, det er hva enhver radiostasjon ønsker seg, men det oppstår etterhvert et behov for påfyll, og til sist er det en fare for at programledere og bakkepersonell blir som sitt publikum: ikke spesielt glad i forandringer. Jeg kjente selv på dette ubehagelige på midten av 2000-tallet. Nordaførr stivnet i formen, og selv direkteinnslagene kunne bli statiske og faretruende hverdagslige. Jeg merket også en ubehagelig uvilje hos publikum når vi stokket om på elementene i sendinga, og denne uviljen skal det sterk ryggrad til for å stå imot.
Allerede i 1992 hadde vi i utviklingsgruppa visse vansker med å sette ord på hva den nordnorske sjelen var. Og det er neppe enklere i dag: I Bindalen drar folk på handletur til Ikea i Trondheim, og Grense Jakobselv er forlengst fraflyttet. Kampen mot oljevirksomheten bandt store deler av Nord-Norge sammen i 70- og 80-årene, i dag går det skarpere skiller enn noengang rundt bordene når petroleumsvirksomheten blir bragt på banen som tema. For tjue år siden var bykultur et utskjelt begrep, i dag har selv Honningsvåg bystatus og er stolt av det. Fiskeriene har aldri samlet landsdelen, men tvert imot vært en stadig kilde til gjensidig mistenksomhet. Tromsø 2018 ble aldri samlende, og kanskje det vondeste av alt: det samiske er aldri tatt opp som en likeverdig del av nordnorsk identitet, tross glansede brosjyrer fra fylkeskommuner og reiselivsaktører. Å snakke om en felles nordnorsk sjel virker fjernere enn noensinne. Den nordnorske sjela kan fort bli kunstig, et klamt begrep som mange ikke kjenner seg igjen i, men som får respiratorhjelp i de samme glansede brosjyrene. Blant annet derfor er det klokt av NRK-folket i nord å sette punktum. Siste sending går i mars neste år. Jeg er sikker på at det blir et verdig punktum for et stykke norsk radiohistorie.