Dette er en historie om noe jeg ville vist fram. Et sted man skulle reist til. Et sted å kjenne på en ro. Og det er en historie om hvor lang tid det kan ta å tørre, og hva man kan se ved å forsøke én gang til.
Finnmark, og forsåvidt norskekysten, barndommens slutten av sekstitall og store deler av syttitall. Vi reiste mye med båt i den tiden. Jeg var alltid skrekkelig redd for denne sjøsyken. Den hadde forfulgt meg siden jeg kunne gå, som et slepende dyr, den var ekstremt tilstede, i hele kroppen, den lå alltid og lurte et sted ute ved Vardø fyr, der la den seg etter hurtigruta og forfulgte meg hele leia. Jeg hatet den sjøsyken. En gang – det må ha vært utenfor Hammerfest, og jeg var antakelig ti år – lå jeg bak i salongen på MS «Kong Olav» og bad til Gud. Jeg bad om å få slippe, mens dønningene fra havet steg og sank i magen. Men Gud var nådeløs, og rett før anløp til Honningsvåg kom det opp alt sammen: pølsene og ertestuingen, Solo’en og hvite klumper, antakelig koagulert melk. Det ble aldri bedre. Aldri.
Og en gang, under en tur fra Trondheim til Kirkenes i 1984, som tenåring, kan jeg huske at jeg holdt meg fast ved hvert eneste anløp. Jeg bad fortsatt til en aller annen gud – denne gangen om at båten måtte bli liggende litt lenger ved neste havn. Jeg studerte seilingslista og kunne anløpstidspunktene på rams. ‘Please: Bli liggende et kvarter lenger enn oppsatt ruteplan i Kjøllefjord, jeg greier ikke mer. Jeg dør.’ Og noen ganger hjalp det, noen ganger var det en ekstra palle som skulle lastes fra et fryselager, slik at båten ble liggende rolig ved kai noen få minutter mer, slik at magen kunne ro seg. Men jeg husker for alltid den samme kvalmende følelsen hver gang de løsnet trossene, da båten gled fra kai og skled langs moloen: Snart er dyret der igjen, det ligger klart, og det tar tak i båten ute i sjødrefset. Og i meg. Snart. Snart skjer det igjen. Sjøsyketablettene kom alltid for sent i kroppen, og jeg er ikke sikker på om de virket, heller. Ti år senere var det derfor med betydelig skepsis og en frydefull angst at jeg fikk oppdraget.
Utseilingen fra Kirkenes, tirsdag den 6. september 1994. Fjernsynsfotografen og jeg hadde brukt halve helgen til å diskutere om vi egentlig burde takket ja. Norge var i fiskerikonflikt med Island, og Dagsrevyen hadde sendt oss ut på storhavet. Vi hadde nemlig noenlunde like minner fra barndommens sjøreiser, han og jeg. Men takket ja hadde vi gjort, og legemiddelindustrien hadde i årene som hadde gått vært så barmhjertig å forske fram et spesielt plaster som skulle settes bak ørene. Oppdraget var fem døgn i rom sjø, og seilingsmålet var Longyearbyen, med innlagt stopp i fryktinngytende, iskalde og forhutlede navn som Smutthullet og Vernesonen. Så der satt vi i befalsmessa på kystvaktskipet «Andenes», med hvert vårt sjøsykeplaster bak øret, tviholdt på kaffekoppene vi knapt turde røre, mens Bøkfjorden forsvant bak oss. Snart var det bare storhavet, høstmørket og våre egne kvalmende minner foran oss. Jeg sov ikke godt den natten. Jeg lå bare og kjente etter. Kom dyret bak oss?
Jeg kan forklare et og annet om havområdene her oppe, og om sjøsyke. Og om båtene fra den gang i barndommen, som jeg nærer en viss nostalgi til, men også skrekkelige minner. Dette var ikke fasjonable luksusskip som tuslet stødig rundt i asurblått fløyelshav, på vei mot velforberedte karibiske turistmaskiner. Dette var båter bygd på femti- og sekstitallet, stampende i ytterkanten av frådende fiskebanker, der solide fartøy bare har forsvunnet sporløst i stummende februarmørke, og der asjetter og bestikk fløy veggimellom på vei mot neste havn. Og ekte sjøsyke er ikke et mildt ubehag, men derimot en følelse av lammelse, av ikke å komme seg vekk. Det finnes kontinentalt erfarne rundreisepassasjerer som ved inngangen til Austhavet har funnet ut at ferieturen ble et sanseløst mareritt, og som har hoppet av ved neste anløp. For noen av oss var dette en slags barndom. Dette var bakteppet for en reporter og en fotograf som lå i køya på et kystvaktskip mot evigheten, jeg oppe og han nede, den natten i 1994.
Jeg husker at jeg var urven i magen da vi om morgenen spiste frokost i messa. Men her vender også historien. For plasteret hadde virket, og Barentshavet var vennlig. Det var så vennlig at skipperen selv var forundret:
– Det er ikke slik det pleier være, sa han og speidet over et hav med ørsmå, hvite hester. Det var det de het en gang, disse kulingbølgetoppene: hvite hester.
– Nei, det er kanskje ikke det, svarte vi, og takket kong Neptun for nåden. Vi turde drikke kaffe nå.
Vi hadde vært vitne til fullastede islandske trålere som drev miljøkriminalitet, og jeg hadde rapportert hjem på en så dårlig radiolinje at telegrafisten måtte gå over på såkalt single side band-kommunikasjon. Stemmen min fikk helium-preg på telefonlinjene hjemme, fordi radiosignalene bare ble båret på det nederste bølgebåndet. Vi var så langt til havs at jordkrummingen førte til at signalene fra kystradiostasjonen i Vardø knapt var hørbare.
Og i kveld? Javisst. I kveld er det helt nøyaktig femten år siden jeg forsonet meg med storhavet. Det var denne kvelden for femten år siden at jeg stod på brua og følte at havet var mitt. Jeg var blitt uovervinnelig, og lykkefølelsen var til å få tårer i øynene av. Styrmannen viste meg radarbildet:
– Ser du? Helt her oppe. Helt her oppe er vi nå. I morgen er vi ved Edge-øya.
– Ja, svarte jeg, og så høstmørket og storhavet omslutte båten. Den natten sov jeg. Og sov. Og sov.
Og hva ville jeg så vise fram? Jo, den kolossale Isfjorden, innseilinga på vestsiden av Spitsbergen, mot Adventfjorden og Longyearbyen, tre dager senere. Jeg kikket ut koøyet i lugaren den siste natta, og det var et gigantisk syn. Landskap som ikke finnes i eventyrfilmer, engang. Og denne rolige, duvende båten ført av et stødig mannskap, varsomt langs hav som var kaldt og dypt som frosset stål. Jeg var på toppen av verden, og jeg kunne sove rolig videre. For alltid kommer jeg til å savne den turen, og jeg tar den gjerne igjen. Med plaster bak øret.