Stikkordarkiv: sommer

Avrevne notater

Publisert av
7

Under letingen etter et gammelt plott, en gammel skisse, en hastig tanke jeg en gang vet at jeg hadde, kom jeg over noen korte notater fra høsten for to år siden. Det står absolutt ikke klart for meg hva det er jeg mener, men notatene lyder blant annet: «Den nye tausheten». Setningen er nedskrevet og arkivert en eller annen gang mellom 18. oktober 2009 og midten av desember samme år. Jeg trodde vel på den tiden at jeg skulle skrive noe om flyt av ord, men der tok jeg feil. Jeg ser også at jeg, i et års tid før dette notatet, hadde uforstandige tanker om å rette opp et annet menneskes liv, jeg ser at jeg har revet ut notatsider, og jeg vet godt hva disse notatene handlet om, hva disse menneskene handlet om. Notatene var ufokuserte, lik meg, lik det og de jeg skrev om. Blindspor, jeg var vill på slettene, jeg husker med gru at notatene bar preg av rapporter fra en innefrosset enmannsekspedisjon i ingenmannsland, bare opplyst av et enslig stearinlys, en ekspedisjonsfarer som satt forhutlet og skrev, skrev. Det kom intet ut av det, noe jeg i dag er takknemlig over, og jeg vil ikke si at jeg ble berget av noen redningspatrulje, det var bare tåken som lettet og jeg som kom ned til folk. Jeg er glad for at jeg kastet de notatene, jeg trenger dem ikke for å vite hva som stod der.

Men det finnes langt muntrere notater: I en annen notatbok har jeg hastig rablet ned en oppskrift. Jeg vet at det er hastig på grunn av streken som utgjør marg. Ingrediensene er som følger: Kålrot, gulrøtter, paprika, løk, hvitløk og chilli. Lystig, var jeg. Chili står med to l’er, dette er en stavefeil, også et tegn på hast. Det skyller en skamrødme gjennom meg hver gang jeg oppdager en stavefeil hos meg selv. Det finnes ingen unnskyldning for stavefeil, ordet chilipepper står faktisk i bokmålsordboka, selv om det er langt fra bokmål. Hvorom allting er: Jeg vet ikke hva dette skulle ha kunnet bli. Oppskriften sier meg ingenting, dette kan bli hva som helst. Og det kunne vel jeg også, på den tiden jeg var en enmannsekspedisjon på vei.

Det som derimot ikke kan bli hva som helst, er årets siste plommer, noen desiliter sukker og litt vann. Det blir rett og slett bare den vidunderligste plommemarmelade. Marmelade, et gammelt ord, et ord som er litt forfinet, hevet over ordet «syltetøy», med rette. Det lages plommemarmelade, det kunne vært en gammel tid, og det er ingen over og ingen ved siden. Jeg fant ikke plottet eller den gamle skissen, men så finnes det heller ingen flere notater å kaste.

Kamelstedet

Publisert av
Svar

St-Germain des-Près, Paris. Det er snart valg i Norge, og det finnes fortsatt forskere som ikke blir hørt. I flere år har de kontrollsjekket tabellene, prognosene, regnearkene. De kommer til det samme hver gang: Jordas ferskvannsreserver synker. Grunnvannsstanden en rekke steder i verden er under utnyttbart nivå, og kan ikke lenger slukke tørsten til dem som allerede bor der. Og det finnes bortgjemte forskerrapporter om konserner som Coca Cola og Pepsi som legger fabrikkene sine til steder der vann er billig, uberørt av industrialisering og kjemikalier. Cola og Pepsi trenger ubegrenset tilgang til to råvarer: sukker og vann. En rekke av disse industristedene har knapt vannreservoarer igjen, men da er det jo bare å flytte på seg – altså for konsernene. Det finnes alltid en gjennomkorrupt republikk eller et slitent kongedømme et sted på kloden som er villig, eller rettere sagt tvunget, til å bøte på sosial nød med å åpne vannkranene. Og da er de der.

Tørr by mot ettermiddag.

Paris er kvelende varm. Luften er tørr, dette er innland, og ikke svalende, våte atlantiske briser noe sted. Såvidt jeg forstår var det 41 midt på dagen da jeg var oppe ved Les Halles i formiddag. Det virker som om det til og med er for varmt for haute couture. En og annen usannsynlig dyr topp og flortynn sommerkjole, en og annen skjorte med eksklusivt snitt vandret nok gjennom de tørre gatene forbi meg, men i dag var ikke dagen for å vise seg fram. Dagen i dag har krevd evne til improvisering og praktisk sans.

Ventende kvinne mot påfyll.

Det står et enormt tre på sørsiden av Pont Neuf, i krysset til Quai Des Grands Augustins. Stammen forteller at det nok har stått der i to hundre år eller så. Det har altså sett det meste. Revolusjon, krig, elskere, sorg og gjenforening. Under dette treet står en grønn fontene, formet som en slags brønn, der lokket holdes oppe av fire kjølige jomfruer. Dette er vannposten.

Den tynne strålen av vann lager en lyd som trekker ører nærmere. Og her stanser mange. Flere hundre om dagen på dager som dette. Noen lener sykkelen et kort sekund mot brønnen, skvetter vann på lårene og fortsetter dampende ned langs Seinen. Andre blir stående i mange minutter, trekker vann lepjende inn mellom håndflatene, skyller ansiktet, lar det søte vannet renne ned halsgroper og langs kjolekanter og utringninger. Enkelte ganger blir det kø, men ikke uvennlig kø, bare forventningsfulle og forståelsesfulle nikk: Nei, du først.

Svalende vannstråle.

Jeg står sammen med en yngre mann, vi bytter på å fylle vannflaskene, han smiler gjestfritt og trekker håndflatene over ansiktet mens jeg fukter mine egne gjennomkokte fotblader, og bak oss står en eldre kvinne som gleder seg til å slippe til. Barn leker noen korte sekunder med vannstrålen, som egentlig er så tynn at det ville tatt den to timer å fylle et norsk badekar.

Hennes tur.

Her stanser alle forbipasserende kameler på Seinens sørside med tørsten sin, før de fortsetter gjennom byen med det de har fore, mot bestemmelsessteder.

Liten kamel mot varm ettermiddag.

Det er snart valg i Norge, og det er vannmangel på jorden.

Naken på verdens ende

Publisert av
6

Ja, slik lød det, søkeuttrykket noen har brukt for å komme hit til bloggen. Så javel, da gjør man vel det. Bare vasser ut i det, og forteller hvordan det føles. Vi har hatt varm luft fra det sørlige Nordvest-Russland her de siste dagene, noe som skaper en helt særegen varme. Den gir grunn til å bade, selv ved verdens ende.

Jeg har en stund, i en hel del år for å være eksakt, lurt på hvor myggen befinner seg når det blåser. Den er ikke i trærne, det har jeg sjekket. Jeg har aldri sett mygg henge rundt i trærne og vente på væromslag. De er ikke i lyngen, heller. Ja, jeg har sjekket det, også. De har rett og slett forduftet, og det skal ikke store luftbevegelsen til før myggene er over alle hauger. Men ved den minste antydning til stille vær, mellom de småbrisne vindkastene, så er de der igjen, oppdukkende fra ingen steder. Jeg fatter ikke hvor de gjør av seg mens de venter. Et eller annet sted sitter de og rasler med snablene, pusser vingene og venter på sugevær.

Kleggen er litt mer standhaftig der jeg var i dag. Jeg møtte en patruljerende jævel som hadde fyrt opp hjelpemotorene og ville ha seg. Hun justerte kursen ved hjelp av en fascinerende teknikk som gikk ut på aldri å se meg i øynene. Veps vil gjerne ha øyekontakt, men det mange ikke vet er at veps er nærsynte, derfor svirrer de plagsomt innenfor intimsonen, men de gir seg alltid når de omsider ser, det er vifting som gjør dem irritable. Kleggene er annerledes, de lukter kristenmannsblod, selv om blodet forlengst er utmeldt fra statskirken. Kleggene ser deg ikke i øynene, de er bare ute etter kroppen din.

Men vi ble omsider enige, hun og jeg. Selv om det er lørdag, var ikke dette rett tidspunkt.
– Fanken, så kostbar du er! brummet hun da jeg steg ned i vannet:
– Kan ikke du bare stikke et annet sted? Please? Selv om jeg har kledt av meg? svarte jeg og dukket ned i fjellvannet. Så fyrte hun opp rakettmotoren og fant seg sikkert en rev et eller annet sted i skogen. For alt jeg vet står hun vel der i buskaset i kveld og roper på elgen. Men disse myggene blir jeg ikke klok på.