Fløyelshav langs verdens ende

Austhavet/Barentshavet, slutten av juli 2009. Klokken er straks 0130, og jeg blir fotografert i motlys. Kvinnen kan være i slutten av trettiårene, og hun er antakelig italiensk, etter boken hun bærer med seg på dekk å dømme. To korte digitale klikk, og jeg er foreviget i noens minner om en tur nordover. Vi står på babord, altså skipets venstre side, mens sola – som ikke er midnattssol mer for i år –  har klatret standhaftig over kanten av et svartgrått skydekke oppe i nordøst. Skydekket gråt fra seg tonnevis tidligere på kvelden. MS «Richard With» går ikke for full maskin, hun er god for litt mer enn dette. Istedet lar vakthavende på brua oss få god tid til å se landskapet og havet. Etter den diskret fotoseansen blir kvinnen stående noen minutter med albuene på rekka. Hun stirrer inn i solskinnet, og mot havkanten. Den kvinnelige turisten er del av en gruppe nattevåkere med spesielle interesser: verdens ende natterstid.

Det var nemlig her det var. Ultima Thule, nedgangen til helvete. På begynnelsen av 1500-tallet var den katolske kirkens utsendte biskop Erik Walkendorf av Nidaros enig med seg selv om at et eller annet sted på denne strekningen var det. Walkendorf så med sine egne øyne landskapet som glir forbi oss på styrbord side denne natten. Han så de stupbratte klippene, uten et eneste tre, de gråbrune kolossene av stein som steg loddrett opp fra havet, og han noterte med grøss at her var det enveisbillett til Satan om man kom for nær.  Nå har det seg slik at Walkendorf selv antakelig døde av en eller annen pest, den gangen fantes det ikke Tamiflu verken for fattig eller rik. Men før den tid hadde han rukket å alarmere paven om hva han mente.

I dag er det få, kanskje med unntak av spesielt interesserte i Nidaros bispedømme, som husker Walkendorf. Likedan er det nok med mange av stedene vi seiler forbi denne natten. Krossneset, Ytre Syltefjord, Syltevik, Svartneset. Glemte navn som passeres med avmålt distanse i tolv knops fart. Men det er usedvanlig vakkert, og ingen djevler å se i sjømils omkrets. Det eneste mystiske er at nordgående hurtigrute nå går sørover. Men det lar seg forklare med at vi skal rundt Varangerhalvøya – og da må skipet sørover for å komme til nordligste stoppested Kirkenes.

Så: Kan det hende at Walkendorf tok feil? Noen burde kanskje skrive til paven og be ham revurdere historien? «Viser til tidligere brev av 1520. Det var ikke her. Se vedlagte jpeg-filer.» Men for alt jeg vet, kan jo den italienske kvinnen på dekk denne natten ha hatt et oppdrag. Man kan jo aldri vite, har jeg lest i «Da Vinci-koden».

Å vandre mellom linjene

Hvis du som leser dette befinner deg i Oslo sentrum, er du ganske nøyaktig sju timer og et kvarter unna dette landskapet, denne historien og denne følelsen. Jeg skal redegjøre for tidsregnskapet. Men først må du vite hvor du skal, og hvorfor.

Kongsfjorden i Finnmark, juli 2009.

Kongsfjord/Berlevåg i Finnmark, slutten av juli 2009. Jeg har ikke greid å finne ut om Karen Blixen virkelig var her da hun gjorde research til «Babettes gæstebud», men det var i alle fall hit hun la handlingen. Novellen, som ble filmatisert i 1987 og fikk Oscar for beste utenlandske film, forteller historien om de strengt pietistisk oppdratte søstrene helt ute på Europas ytterkant: «I Norge er der en lang, trang fjord mellom høye fjell. Den heter Berlevåg-fjorden.» begynner fortellingen, der den i 1871 tar en dramatisk vending når den franske kokken Babette tar ulønnet losji hos søstrene. Hun har flyktet fra beleiringen i Paris, og det er her hun havner, på finnmarkskysten, etter anbefaling fra livskunstneren Achille Papin.

Mot kveld ved Kongsfjorden, juli 2009.

Jeg har i mange år vært fascinert av den historien. Og det er lenge mellom hver gang jeg besøker landskapet, som befinner seg bare få timers kjøring fra der jeg er akkurat nå. Riktignok ble selve stedet vraket som location for filmen, det ble Jylland istedet, men det gjør ingenting, for det var dette Karen Blixen mente. Her, akkurat her, levde oppdiktede personer som vandret inn i verdenslitteraturen og filmhistorien. Her ute ble det i Karens Blixens hode servert et måltid som overgikk alt hva hjertet turde begjære, og skam på den som nøt, men nøt gjorde de, for under måltidet spredte det seg en varme og en romslighet som selv den nådeløse Gud måtte unne menneskene. For Babette Hersant var ingen vanlig suppekokerske, hun var fransk stjernekokk, og da hun vant ti tusen francs i lotteri, brukte hun hver eneste en av dem på et måltid tilegnet livsgleden i hele bygda. Denne kvelden og natten spiste de fryktsomt blant annet skilpaddesuppe, de drakk Clos Vougeut 1846, og de åt en gåtefull rett kalt ‘blimis demidoff ‘, som kan ha vært russiske pannekaker med kaviar. For å nevne noe av det.

På et gammelt originalkart jeg kjøpte, selvsagt i Paris, datert 1830, er fjordene noenlunde riktig opptegnet, men landegrensene er tvetydige og uklare. Imidlertid har kartografen fått med seg den lille Kongsfjorden, som nok var den Karen Blixen mente. Og det er nettopp her reisen mot det gode livet starter på denne fredagen. Det er her du kan stanse i veikanten, tenke deg tilbake til tider som ikke finnes annet enn i linjene i bøker, på gamle kart, eller i noens fantasi. Her ute sang man sin Petter Dass, leste med ærefrykt sin Pontoppidan og spiste sitt brød uten klage. Inntil den kvelden Babette Hersant – riktignok i Karen Blixens fantasi – endevendte alt og skapte lykke rundt et matbord.

Tidsregnskapet? Tjue minutter flytog til Gardermoen, førti minutter ventetid, to timer fly til Kirkenes, et kvarter bagasjeventing og utkvittering av leiebil, maks fire timers kjøring, inkludert pauser, til novellelandskapet. Det skulle bli ganske nøyaktig sju timer og et kvarter fra Oslo til Karen Blixens landskap der Europa sluttet. Jeg var så heldig å være der i går.

Javel, ja. Det er fredag. Hvor er dine landskap?