En rask kikk på det siste døgnets nyhetsoppslag viser at det vandrer en rekke mennesker rundt i sjokk. Knausgårds suksess kom som et sjokk, forteller hans bror, og Carl I. Hagen fikk sjokk da han leste valgkomiteens innstilling. Langrennsmiljøet i Finland er i sjokk (noe som dreier seg om et stort antall mennesker) etter nye dopingmistanker. Sjokk-ordet er så utvannet og trivialisert at det snart ikke kan brukes til noe, annet enn som fagmedisinsk begrep på sirkulasjonssvikt. Sjokk som begrep har mistet sin troverdighet, det kan ikke fremsettes verken litterært eller journalistisk uten at vi trekker på skuldrene og sier: «Hva så?» I dag handler det om å bruke opp ord, og om å kjenne etter før vi skriver og snakker. Hvilke ord skal vi bruke for å bli hørt, og trodd?

Terapeuter jobber med en interessant teknikk: De forsøker å bryte ned absoluttene, overskriftene i en samtale eller en sinnsstemning, til noe mer nyansert, mangesidig og forståelig. Ikke for å stille spørsmål ved troverdigheten av den subjektive opplevelsen, men for å få fram brødteksten under overskriften og ingressen. Den som anstrenger seg for å lese et menneskes brødtekst, vil forhåpentligvis selv få mindre behov for å snakke i overskrifter: «Nå forstår jeg. Var det det du egentlig mente?» Å være i sjokk er ikke en spesielt presis beskrivelse. Kan det være slik at Knausgårds bror ble «svært overrasket» over suksessen? «Urolig?» Eller var han «forundret»? Mindre overskriftspreget, for noen kjedeligere, men for meg desto mer spennende. Kunne Carl I. Hagen karakterisert valgkomiteens innstilling som «urettferdig», eller «sårende», noe han også har gjort, men også motstått fristelsen til å bruke sjokk-ordet? Er langrennsmiljøet i Finland virkelig kollektivt rammet av sirkulasjonssvikt, eller er tilstanden mer preget av å føle seg «utsatt»? Kanskje det føles som om «lagånden er sterkt svekket» hvis det er riktig at noen kan ha dopet seg nok en gang?

Med alder og erfaring skal, og må, forholdet til absoluttene endre seg: Et «aldri» har en annen valør for en 25-åring enn for en 50-åring. Med tiden kommer et mer avslappet, men samtidig robust forhold til det bastante. Lik livet endrer seg, kommer også skrivingen til å endre seg, tolkningen blir en annen. Hvor troverdig er det at en 67 år gammel mann med inngående, solid kjennskap til rikspolitikk og politisk spill, med en leksikal kjennskap til livet i sin alminnelighet, bruker sjokk-ordet? Har han «aldri» vært med på noe lignende? Eller var dette et ord han følte han måtte bruke for å bli hørt? Er det slik vi har blitt?

Til sist i dag noen glemte ord og uttrykk til inspirasjon:
«Toskeskap» – presist og elegant ord til slentrende bruk, godt alternativ til bannskap.
«Brillefint» – herlig gammeldags betegnelse på en god følelse.
«Velhavende» – rik.
«Grom» – storartet.
«Storartet» – se grom.

Jeg har lyst til å skrive noen bloggposter om hvordan man skriver. Kanskje like mye for å rydde i egne tankerekker som for å dele noen håndgrep, men ikke minst å få andres erfaringer. Dagen i dag handler om å prioritere sanseinntrykk.

Det er helt uomtvistelig at journalistikken opp gjennom årene har lært meg noen arbeidsteknikker som jeg er svært takknemlig for å ha fått til rådighet. En av dem er å jobbe under tidspress. Det finnes inntrykk som bare kan fanges opp i løpet få sekunder: En lukt, en setning som må memoreres, eller en grimase. Slikt kommer aldri tilbake, det du ser, hører, føler, smaker og lukter må lagres der og da. Det er ikke alltid det finnes en opptaker, en notatbok eller et kamera tilgjengelig, da er alt du har til rådighet din egen evne til å huske. Og prioritert mål nummer ett er å finne det viktigste.

Jeg så et gåsetrekk i går kveld. Det kom flygende med korte støt som forvarsel, jeg hørte det lenge før jeg så det. Et hvilket som helst gåsetrekk, men hva var spesielt med dette? Jeg har selvsagt sett gåsetrekk før, også fra benken der jeg satt mellom to boligblokker, og jeg visste at jeg hadde få sekunder på meg på å legge merke til hvordan dette skilte seg fra de andre. Alle sanseinntrykk kan brukes til noe, man vet bare ikke til hva før man opplever det. Jeg bestemte meg for å prøve å formidle regelmessigheten i det, og det var helt rått: Gjessene trakk i en helt rett linje, det var ikke en eneste meters avvik under kursen. Selv om det blåste en sur kveldsvind, greide fuglene å kompensere for turbulensen med imponerende muskelkraft, de hvite undersidene holdt to rekker med fart og spenst som knapt er mulig med gps-styring. Synet var så majestetisk, så retningsbestemt, så imperativt. Gåseplogen var formstøpt og fullendt i formen. Budskapet mitt: Så vakkert. Det jeg prioriterte vekk, var å forsøke å se hvilke gjess det var. Hadde jeg konsentrert meg om det, ville jeg antakelig ikke sett at dette trekket fulgte nøyaktig samme vinkel som det forrige jeg så, dette vet jeg fordi jeg satt på meteren på samme sted, gjessene forsvant nøyaktig på samme referansepunkt som det forrige, nemlig i vinkelen mot tiende etasje på den ene blokka. Det var dessuten mørkt, så en artsbestemming ville tatt alle de korte sekundene jeg hadde til rådighet. For alt jeg vet kan jeg ha sett Skandinavias sjeldneste gjess, ikke vet jeg. I stedet gir jeg deg en beskrivelse av noe formfullendt. Jeg vet fortsatt ikke om det jeg prioriterte å sanse var det viktigste. Og jeg vet ikke, men jeg tror, at de som befant seg fire hundre meter bak meg, i lyskrysset, ikke så eller hørte noe som helst, for der passerte Isbilen med basuner og fanfarer. De har en helt annen historie enn hva jeg har: De vil kanskje fortelle historien om Isbilen som forsøkte å selge is i hutrende novemberkulde. Attpåtil på en tirsdagskveld.

Å ta inn sanser er å rasjonalisere med tiden og plassen. En lukt kan gjøre like mye inntrykk på mottakeren som på formidleren. Den eminente bloggeren Arthur Wikan gjør noe av dette i teksten «Pleaser» av 23. oktober i år. Han skal beskrive 1. mai-toget i Kirkenes fra før i tiden, og velger ikke å beskrive hvor langt toget er, antall paroler eller været. Han skriver: «Selve toget dunstet av Old Spice, Aqua Velva, og testosteron.» Så elegant, så malende. Hvorfor? Fordi han rasjonaliserer, skaper bilder: Aqua Velva ble brukt av én generasjon, Old Spice av den neste, men testosteronet, kampviljen, var ikke aldersbestemt. Da kan vi alle forestille oss lengden på toget, og parolene.