Hvil deg, rødblyant

Jeg ble invitert av Språkrådet og DIFI til å skrive om språk. Vide fullmakter, altså. Jeg valgte å skrive om adjektiver. Adjektivene, disse norsklæreres utskjelte småtasser.

Vi tar oss først tid til en leksikal oppfriskning av hva et adjektiv er. Adjektivet beskriver substantivet. Når du beskriver en bil som blå, er ‘blå’ adjektivet. Adjektivet har den magiske egenskapen at det ikke bare beskriver det du beskriver, men kan også beskrive deg: Dersom du omtaler en film som kjedelig, sier det noe om holdningen din. Du flagger synspunkt. Adjektivet blir i profesjonelle kretser ansett som den objektive journalists verste fiende. Så er da spørsmålet om adjektivet ‘objektiv’ kan, eller bør, brukes om journalister.

Den gamle skolens lærere fortalte oss at en forfatters mest innpåslitne følgesvenn er den såkalte adjektivsjuka: Trangen til å overlesse en tekst med utmalende adjektiver. Det gikk varmgang i rødblyantene på åttitallet der de spankulerte hissig nyspissede langs linjene i stilbøker. Ironisk nok ble mange adjektivrike tekster rettet ved hjelp av nye adjektiver: “Ble ikke denne teksten forholdsvis svulstig?”

Det mest forskrudde skriverådet jeg har sett på lenge, fant jeg i en blogg der forfatteren så sent som i september i fjor fastslo: Når du tror at du har skrevet teksten ferdig, gå gjennom det du har skrevet og stryk minst halvparten av antallet adjektiver. Jeg vil tippe at slike tips har skylden for mange anspente kjever, innestengt fortellerglede og kjedelige tekster. Derfor: Glem slike råd. Språk er ikke matematikk, men musikk. Du kan med god samvittighet se på teksten din som et partitur, der du er allmektig komponist. Matematikerne har fastsatte formler som skal munne ut i fasit, mens du har språkets uendelighetstegn fritt til din disposisjon. Elegant bruk av adjektiver setter smak på leserens tungespiss, og et velplassert adjektiv smører tankebanenes tannhjul.

Du kan også lage dine egne adjektiver: Mens jeg skriver dette er det svært kaldt utenfor vinduet mitt. Å beskrive kulden som ‘blå’ blir for upresist. Jeg føler tvert imot kulden som ’svartsvidd’. Smak på ordet før du avviser det. Får du bilder i hodet? Følelser i huden?

Jeg oppfordrer til økt bruk av gjennomtenkte og velfølte adjektiver. Jeg vil rett og slett at hele språket skal i sirkulasjon og inn i dansen. Da kan ikke dansens mestre, adjektivene, stå som veggpryd og bare se på.

Det er fredag. Hvordan føler du deg? Hvordan ser fredagen ut? Bruk adjektiver – smør tjukt på.

Pølse rimer ikke på følse

Uhemmet vil jeg reklamere for de norske ordbøkene på nett. Og det er ikke bare ord og tomt prat der. Mye moro ligger mellom linjene, fant jeg ut da jeg skulle hjelpe en kollega i dag med andre ord for ‘vinterkulde’ og andre frostsprengte uttrykk. Under oppslagsordet ‘rim’ har nemlig moroklumpene i ordbokredaksjonen skrevet følgende eksempel: «‘jeg finner ikke noe r- på ‘ansikt’ «. Ved nærmere ettertanke: nei, ikke jeg heller. Og her kommer en gratis idé til de muntre redaktørene ved neste ordboksrevisjon:
«Jeg finner ikke noe rim på ansikt,
så det overlater vi til dem som kan slikt.»

I nettordboken finnes også en oversikt over de mest søkte ordene i går, siste uke, siste tretti døgn og forrige år. På topp i 2009 søkte nordmenn på ‘dessverre’. Jeg er ganske sikker på at finanskrisen har skylden: Skal man gi folk sparken eller avslag på lån, er det rimelig å gjøre det formelt riktig.

Å veie sine ord på gullvekt

Det er uvisst hvor lenge denne muntre beskjeden har sirkulert rundt i Sverige, men teoretisk kan det ha vært siden de første, nye tjuesedlene forlot trykkeriet i 1997. En eller annen har funnet en ledig plass bak gåsen fra Nils Holgerssons reise. Antakelig ble den vekslet meg til gode på en kolonial for to dager siden. Det er endel år siden 1997, så for alt jeg vet kan det ha blitt kjøpt noe fint for sammenlagt flere hundre tusen siden den tid. Jeg undrer meg på hva denne beskjeden opprinnelig var ment som. Beskjed til et barn? Eller kanskje en unnskyldning, et forsøk på å glatte over og late som ingenting? Eller hva med noe så upretensiøst som bare et hjertesmil på en kjøkkenbenk? Så derfor, med oppfordringen fra den ukjente beskjedskriveren gikk jeg på varemagasinet NK, med en hel tjuelapp som brant i lomma.

Som man kan se er beskjeden håndskrevet, antakelig med tusj eller blekk. Og jeg er en tusjens og blekkets mann. En gang i tiden skrev jeg lange håndskrevne brev, titalls sider i slengen, og min første fyllepenn tok jeg i bruk som tolvåring. Og blekkskrift var ikke noe alle drev med:  å ta steget fra blyantens verden og over i blekkets var en alvorlig sak. Ordene ble på en måte mer varige. De lot seg ikke viske ut. På barneskolen var det forbudt å bruke annet enn blyant. Direkte forbudt. Men nå ble ordene stående. Riktignok fantes det på den tiden en væske man kunne pensle på blekket slik at det ble vann, men ventetiden på tørkeprosessen var lang, så det var egentlig best å stå for sine ord. Min første fyllepenn var en Pelikan med korte blekkpatroner, og den var som en god, gammel og trofast partisekretær i AP: lekket aldri.

Kan beskjeden på tjuelappen ha blitt skrevet med en penn kjøpt på NK? Kanskje. Det vi i så fall kan fastslå, er at beskjedskriveren hadde god grunn til å oppfordre sine omgivelser til å ha det gøy for penger. Prislappen på bildet over er desember 2009-pris på NK for en lekker, liten sak fra Omas, en Paragon, og slik ser den ut:

Jeg har én eneste ting å si: You sexy little thing. Jeg er litt usikker på hva man får for nesten tolv tusen for tiden – en jordomseiling? Og hvordan takker man for en slik julegave? «Kjere bestefar. Tak fårr den fine penen. Tror du jei kan byte den i plei steisjen i rommjulen? Jei har nemmelig bliant.» Får man et slikt takkebrev, skjønner man at man har bommet både på forhåpninger og fromme tanker. Neste vare, takk:

Disse sakene står i glasshyller, og det var faktisk en dame bortom for å kjenne. Det er ikke sikkert hva det var hun kjente på, pennen eller den luksuriøse følelsen av å bo i en del av verden der man uten skam kan skrive handlelapper som er gull verdt – eller romaner for hånd. Én ting er sikkert: Får man en Greta Garbo fra Mont Blanc, er tiden ikke inne til å få skrivesperre. Og slik ser den ut:

Jeg regner med at det er diamanter vi ser rundt hetta. Ord blir fattige, men det er så mye morsommere å skrive dem med en sak til trettifem tusen.

Tjuelappen brant altså fortsatt i lomma da jeg vandret ut i juleskumringen, fortsatt med sikkel hengende fra haka. Hva tjuelappen til slutt ble brukt til? Vi la 240 imellom, og kjøpte et juletre. Det stod jo at vi skulle kjøpe noe pent for pengene. Og tjueseddelen er trygt ute i sirkulasjon igjen. Hvem får den neste gang, og hva blir kjøpt? Hva ville du kjøpt?