Dette med munker. De fant ut at dersom man verken snakket eller hadde sex, ville livet bli meget rikere.

Denne steintrappen snublet jeg over på Alvastra kloster i Östergötland. Alvastra ble grunnlagt av cistercienserne, en munkeorden, i år 1143. Her gikk munkene opp og ned med tanker og funderinger, det er til å undres over hvilke spekulasjoner som fulgte med opp, og hvilke som ble tatt med ned igjen. Cistercienserne trodde på askese og hardt arbeid, og skulle de absolutt snakke, gjorde det i egne samtalerom. Hvilke statusoppdateringer ble utvekslet der under lav mumling? Vi kan bare bruke fantasien og forestillingsevnen: Var de ærlige med hverandre? Snakket de om at det til tider var tøffe tak med Gud og smådjevler? Jeg vil tippe ja. Var det bare overfladisk prat om krydderurter som ikke ville gro, tomprat om solskinn? Jeg vil tippe nei. De snakket antakelig ikke i overskrifter, den daglige tausheten kunne antakelig skape rom for fordypning, tankerekker som langsomt modnes, tanker som lenker seg i hverandre og blir dypere, fastere, kjeder av tanker som et fellesskap finner interessante og utviklende. Taushet trenger ikke være absolutt og evigvarende, den kan tvert om skape et genuint rom for tilbaketråkk.

I dag, 868 år senere, finnes det knapt taushet tilbake noe sted, bortsett fra ved de forlatte murene av taushet på Alvastra kloster. Og antakelig også mindre forståelse for taushet: På vårparten i år – en solskinnsdag ute i det fri – overhørte jeg en bestyrtet samtale mellom to venninner som snakket om en felles bekjent: Han hadde forsvunnet uten forvarsel fra Facebook. «Og han som var så sosial…» sukket den ene, etter at den andre hadde fortalt på innpust og utpust om forsvinningen. Tausheten hans skapte også en drodlerunde på hva forsvinningen skyldtes: Var det ikke slik at han… Hadde ikke han sagt at… Ja, men da måtte det ha seg slik at… D’damer var til og med inne på tanken om at han var død (det var han neppe, til og med drapsofre blir liggende åpent på Facebook i måneder, jeg har sjekket det), men hvorom allting var: Begges mobiltelefoner lå i standby ved siden av kaffekoppen, men de ble ikke brukt til å skaffe klarhet hos kilden. Konspirasjonsteorier var mer bekvemt denne forsåvidt vakre vårdagen. Helt uforståelig? Ikke helt. Kommunikasjon har blitt privatisert, du er din egen lykkes smed, og åpner du ikke kjeften er det ditt problem. Og vi skal ha tilbakemeldinger, vi skal, vi skal, vi skal: Til og med Ida Jackson, alle bloggeres mor, forteller jo nå at et nettliv uten respons er et mislykket nettliv (men blir imøtegått av Arne Hjort Johansen). Så nå sitter vi i vellykkethetens avmektige tomhet og forteller hva vi har kjøpt, hvor vi har vært, hvor lykkelige vi er eller hvor vi skal dra eller har vært i ferien. Om tomheten sitter tilbake, skulle vi ha vært ærligere, skulle vi sagt mer eller mindre hvordan det står til? Hva skal vi med alt sammen?

Et ganske enkelt spørsmål å svare på: Vi driver imagebygging. Debatten går nå om hvor ærlige vi skal være. Å holde fasaden er noe blogger Thomas Moen advarer mot, han skriver: «Jeg synes det er en uheldig trend, som kan føre til alt fra at venner ikke er der og støtter deg igjennom vanskelige tider fordi de ikke vet at du sliter, til at folk prøver å konkurrere om hvem som har det best og skaper et falskt bilde av virkeligheten som stadig glir lengere fra slik det egentlig er.» Men har du venner når de bedømmer deg ut fra det du skriver på Facebook? Blant dem som står på den andre siden og går i rette med Thomas er bloggeren Kaffedamen, hun skriver: «Relasjonen blir ikke svakere av mangel på facetime, som det kalles. Det er ikke noe virkelig skille mellom nettliv og real life, for uansett hvor jeg er når jeg forholder meg til andre er jeg meg selv. Jeg kan vise forskjellige sider av meg selv til forskjellige folk, uten at det er å føre noen bak lyset.» Med andre ord: Vi lever altså ikke i «forhold» mer, ikke «i forhold til hverandre», vi er ikke «venner» eller «kjærester» eller «bekjente» mer, vi er i «relasjoner».

Tilbake til munkene, tilbake til samtalerommet der bak murene: Så befriende det må ha vært å slippe spørsmålet: «Så stille du har vært i det siste, broder, er det noe galt?» Istedet ble man antakelig møtt med et fredelig og kontemplativt, åpent «Fortell meg så, broder, hva har tausheten bragt deg den siste måneden? Fortell meg, om du vil.»