Over Västerbron – byen mot natt

Opp mot toppen. Mot vind. Hundre meter igjen. En bil passerer meg, åpent vindu med muskk. Jeg venter på grønt. Det går fort på Västerbron, selv natterstid, selv i krysset ned mot Fridhemsplan. Ipoden i bilen ved siden av skifter til neste plate. Norah Jones. «Humble me».
«Baby, I did´t mean to hurt you.
«I´m on my knees. Empty.»
«Please, please, please. Forgive me.»

Det er veiarbeid ved krysset mot Solna. Jeg skal mot Solna, men jeg vet at det er en annen vei nå natterstid – over instituttene ved Karolinska. De sprenger der på dagtid, nå natterstid hos oss syklister må vi følge refleksmerkingen ned over alternativ merking. Jeg vet at ved krysset i Torsgatan er det trang passasje mot neste korsvei. I natt en alternativ vei, i morgen en helt annen gate. Jeg går over i andregir, ikke at det er nødvendig, men bare i tilfelle: På vårparten hadde en eller annen på siste vakt glemt å si at det var et hull i krysset Torsgatan/krysset hvaskulledekallesdet, det var en helt ny trasé. Gatenavnet var skrudd ned. Hva har man å si.

Visst skal våren komme

Ettermiddag og lysgrått, ikke dypblått, som lengre nord i Skandinavia. Mälaren har frosset ordentlig, og da kan stockholmerne, flere hundre, gå søndagstur over frosset ferskvann. Det blir endel snarveier av det i de vestre delene av byen. Det er noe som minner om vår, selv om januar fortsatt ikke er over, og det er enkelte gjenglemte adventsstjerner i vinduer. Det er nok kjøttmeisen som synger fra lønnetrærne.

På Konditori Lyran, bygd i 1867 og drevet som konditori siden 1960-tallet, er det surrende søndagssteming. Selma Lagerlöf skal ha sittet her, Bjørnstjerne Bjørnson, også. Jeg lurer på om han satt her før eller etter at han skrev teksten til «Ja, vi elsker», som egentlig het «Sang til Norge» da den forlot hans notatbøker i 1869, to år etter at Lyran ble bygd.

I dag, denne søndagen, sitter et sterkt middelaldrende par to bord bortenfor oss. De tegner med fargekritt. Han tegner interiøret på konditoriet med den store lysekronen som henger rett over dem, hun tegner åpenbart ham. De kan ha kjent hverandre svært lenge. Esken han oppbevarer krittstykkene i er velbrukt, den har vært åpnet og lukket mangfoldige ganger, uvisst når første gang. Hun har sakene sine i et penal av nyere dato og en mindre eske. Jeg kan se at de er flinke. Jevnflinke, jevnbyrdige, jevngamle. Kanskje ble esken kjøpt eller laget på sekstitallet? Kanskje rett før Cuba-krisen? Mens skytteldiplomatiet arbeidet rutinert under jorden, presset mellom triggerhappy generaler på den ene siden og paralyserte politikere på den andre, der miksen tilsammen ble lisvfarlig. En Adlai Stevenson eller en den gangen ung Mikhail Gorbatsjov, som ikke engang CIA visste hvem var eller skulle bli – de er ellers ganske raske med analysene sine. Jeg er fascinert av diplomater. Diplomater som jobber under press  må være villige til å se på seg selv og omverdenen på et annet vis enn vi andre trenger: «Hvorfor virker mitt land og mitt folk truende for deg? Hva er det ved meg som virker uforsonlig? Hva kan jeg være villig til å diskutere, og hva er det ved deg jeg kan være villig til å leve med?»

Tilegnet byen

Vi sitter på t-banen, kjæresten min og jeg, det er tidlig lørdag kveld. Vognene setter fart etter forrige stasjon og suser videre inn i tunnelen, i rute mot nye reisende. Kvinnen i setet foran oss har påmalte øyenbryn. Man må være på ganske nært hold for å se det: Hun har ikke et eneste hårstrå over øynene som vitner om ubestemmelig utenlandsk herkomst, men derimot tydelig påmalte bryn, lagt i brede blyantstreker i nøytralt stemningsleie. Hvis hun hadde dratt blyanten opp, ville hun vært spørrende. Med streken ned ville hun blitt den tenksomme, kanskje til og med den tilknappede.

Jeg har sett det så mange ganger før, dette med en storbys evne til å forstå at alle ikke er fornøyde med å være seg selv nok. En storby har en avslappet og selvsikker holdning til påmalte øyenbryn, rare hatter, merkverdige meninger, kreativ livsførsel og alternativer til stillstand. Luktene forandrer seg fra det ene gatehjørnet til det andre. Og slaps og sludd har mange nyanser.

 «Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet, denne handla om å lengte hjem. Jeg husker noen kuer, kanskje enda flere fluer, men det va’kke noe spennende med dem» synger Lillebjørn Nilsen i visa om barndommens feriekoloni-opphold, der han egentlig, som Tramteateret, ville tilbake til by’n. Kanskje det er på tide, nå når novembermørket senker seg over byene, å komme med historiene om det pene ved en storby. Fortell.