Stikkordarkiv: Stockholm

Visst skal våren komme

Publisert av
4

Ettermiddag og lysgrått, ikke dypblått, som lengre nord i Skandinavia. Mälaren har frosset ordentlig, og da kan stockholmerne, flere hundre, gå søndagstur over frosset ferskvann. Det blir endel snarveier av det i de vestre delene av byen. Det er noe som minner om vår, selv om januar fortsatt ikke er over, og det er enkelte gjenglemte adventsstjerner i vinduer. Det er nok kjøttmeisen som synger fra lønnetrærne.

På Konditori Lyran, bygd i 1867 og drevet som konditori siden 1960-tallet, er det surrende søndagssteming. Selma Lagerlöf skal ha sittet her, Bjørnstjerne Bjørnson, også. Jeg lurer på om han satt her før eller etter at han skrev teksten til «Ja, vi elsker», som egentlig het «Sang til Norge» da den forlot hans notatbøker i 1869, to år etter at Lyran ble bygd.

I dag, denne søndagen, sitter et sterkt middelaldrende par to bord bortenfor oss. De tegner med fargekritt. Han tegner interiøret på konditoriet med den store lysekronen som henger rett over dem, hun tegner åpenbart ham. De kan ha kjent hverandre svært lenge. Esken han oppbevarer krittstykkene i er velbrukt, den har vært åpnet og lukket mangfoldige ganger, uvisst når første gang. Hun har sakene sine i et penal av nyere dato og en mindre eske. Jeg kan se at de er flinke. Jevnflinke, jevnbyrdige, jevngamle. Kanskje ble esken kjøpt eller laget på sekstitallet? Kanskje rett før Cuba-krisen? Mens skytteldiplomatiet arbeidet rutinert under jorden, presset mellom triggerhappy generaler på den ene siden og paralyserte politikere på den andre, der miksen tilsammen ble lisvfarlig. En Adlai Stevenson eller en den gangen ung Mikhail Gorbatsjov, som ikke engang CIA visste hvem var eller skulle bli – de er ellers ganske raske med analysene sine. Jeg er fascinert av diplomater. Diplomater som jobber under press  må være villige til å se på seg selv og omverdenen på et annet vis enn vi andre trenger: «Hvorfor virker mitt land og mitt folk truende for deg? Hva er det ved meg som virker uforsonlig? Hva kan jeg være villig til å diskutere, og hva er det ved deg jeg kan være villig til å leve med?»

Tilegnet byen

Publisert av
7

Vi sitter på t-banen, kjæresten min og jeg, det er tidlig lørdag kveld. Vognene setter fart etter forrige stasjon og suser videre inn i tunnelen, i rute mot nye reisende. Kvinnen i setet foran oss har påmalte øyenbryn. Man må være på ganske nært hold for å se det: Hun har ikke et eneste hårstrå over øynene som vitner om ubestemmelig utenlandsk herkomst, men derimot tydelig påmalte bryn, lagt i brede blyantstreker i nøytralt stemningsleie. Hvis hun hadde dratt blyanten opp, ville hun vært spørrende. Med streken ned ville hun blitt den tenksomme, kanskje til og med den tilknappede.

Jeg har sett det så mange ganger før, dette med en storbys evne til å forstå at alle ikke er fornøyde med å være seg selv nok. En storby har en avslappet og selvsikker holdning til påmalte øyenbryn, rare hatter, merkverdige meninger, kreativ livsførsel og alternativer til stillstand. Luktene forandrer seg fra det ene gatehjørnet til det andre. Og slaps og sludd har mange nyanser.

 «Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet, denne handla om å lengte hjem. Jeg husker noen kuer, kanskje enda flere fluer, men det va’kke noe spennende med dem» synger Lillebjørn Nilsen i visa om barndommens feriekoloni-opphold, der han egentlig, som Tramteateret, ville tilbake til by’n. Kanskje det er på tide, nå når novembermørket senker seg over byene, å komme med historiene om det pene ved en storby. Fortell.

Et sted må man begynne

Publisert av
3

– Kom, sier hun og tar ham i hånden. Herregud, denne insisterende hånden, dette kjærtegnet som er ferskt og likevel kjent. Hun sa det. Han nikket. Det er så kjent. Det er kondensstriper på himmelen, spor etter fly som akkurat har tatt av, og det er luktspor på overarmen hans, han vet det, han kjenner kondensstripene fra en lang morgen.
– Kom, så skal jeg vise deg noe merkelig. Det er en trapp her, den fører til ingen steder!

Og ganske riktig. En steintrapp, midt i et skogsholt, på bunnen av en bakke, den er lystig påbegynt, trassig lagt, og til sist iherdig fullført opp bakkekammen – men den fører ingen steder, og det må ha vært lenge siden noen målte opp stigningen og bestemte seg for å bygge en trapp. Det gror mose på den nå. Kanskje skulle den være de første stegene mot et hjem, en planlagt framtid, med utsikt over vannet. Det ble ikke noe av det storslåtte huset på høyden. Men noen forsøkte. Det ble da tross alt bygget en trapp.

Adspredte tanker om rognebær og gelé

Publisert av
6

Jeg så disse rognebærene over hodet ditt,
og det var sannelig et ganske vakkert syn.
Jeg skal ikke komme med ordspill
om å henge høyt og så videre.
Men likevel.
Rognebær er litt som oss:
Bedre etter noen frostnetter.
Passer godt til vilt,
eller andre langsomme, kraftfulle måltider,
hele kvelden. Mange pauser. Før neste innhogg.
Saftig, lenge i munnen.
Bare jeg tenker på det får jeg vann i munnen
og gelé i knærne.