Jeg kjenner en mann, en feiende kar, som ikke vil være en pingle.
Jeg husker ham ofte nedtrykt og vár, han tilhørte gruppen ‘de single’.
Hver eneste mandag han klaget sin nød, han hadde vært ute på dans,
ja, dansen gikk drivende svett og rød, men ingen gav ham en sjans.
Det samme gjentok seg år etter år, mannen var fortsatt alene.
Men hør, kjære venner, det kommer en vår, for den som vil grønnes på grene!
«Det gjelder å finne en proaktiv vri», tenkte min venn der i nøden.
«Singel, det er jeg, men gift skal jeg bli, om så det skal koste meg døden!»
Han gikk til en gullsmed, kjøpte en ring, satte den frekt på sin lanke.
I krig og i kjærlighet finnes det ting man ikke bør skjenke en tanke.
Og lørdagen etter, på dansen på Mo, da skjedde i tiden et skifte.
For kvinner, som menn, ja, det visste man jo, er dypt fascinert av de gifte.
De flokket seg om ham, de danset og lo, han hadde jo ring på sin finger!
Og Undis Beate het kvinnen som dro ham med på et nachspiel hos Inger.
Så han ble sammen med Undis Beate, de havnet hos ham samme natt,
i sengen sang hun en vakker kantate, og kalte ham elskling og skatt.
Historien kunne nok sluttet her, men planen ble endret på stedet,
for Undis Beate var mer enn sær, hun ønsket seg tredobbel glede:
«Jeg ser du er gift, min gode mann, og vi har da funnet en tone!
Jeg synes at vi skal i seng dann og vann, og neste gang: ta med din kone!»