Stikkordarkiv: tiden

Kloden som ikke kunne telle til null

Publisert av
10

For ti år siden på denne tiden satt vi – nesten en samlet vestlig verden – og ventet på at alt skulle gå til helvete. Ingen visste riktig hvordan tolvslaget kunne komme til å forløpe, og det gjorde ikke saken bedre at dataeksperter på fremstående plan ikke kunne garantere noe som helst.

Det handlet om fenomenet Y2K – populært kalt tusenårsfeil. Verden hadde nemlig gått betydelig forover siden Kristi fødsel og smertefulle død, man hadde tatt i bruk datamaskiner og det store internettet, og man hadde skrevet sine fødselsår med to sifre. Alt dette påkalte bekymring og allmen nervøsitet.

En eller annen dataekspert hadde i ukene før fisket i opprørt vann ved å fortelle – eller kanskje forsøkt å illustrere – hvor ille det kunne gå hvis datamaskiner ikke skjønte tid og sted: Han fortalte oppglødd en betenkelig historie om et jagerfly på tur over ekvator i Afrika. På ekvatorstreken hadde dette ulykksalige jagerflyet snudd hele seg selv rundt i luften og begynt å fly opp-ned. Ingen  hadde fortalt jagerflyets datamaskin at ekvator bare er en tenkt strek, derfor forsøkte flyet å kompensere for forvirringen ved å snu seg. Jeg vet fortsatt ikke om historien er sann, men den skapte ettertenksomhet.

Y2K kunne forårsake de utroligste ting: Datamaskiner kunne stoppe, vekkerklokker kunne eksplodere, nettbanker kunne uten forvarsel begynne å telle nedover og vise røde tall, atomrakettsiloer kunne åpne seg og starte tredje verdenskrig uten krigsherrenes medvirkning og velvillige tillatelse. Selv var jeg på jobb nyttårsaftens kveld for ti år siden, som en av mange direktereportere i et NRK-show der det blant annet ble diskutert på hvilken måte verden skulle forholde seg til at den skulle gå under. Beredskapssjefen jeg intervjuet var tvilende til påstanden om verdens endelikt, men han kunne ikke utelukke en katastrofe, svarte han på mitt velforberedte direkte, og ekstremt journalistisk kritisk og korrekte spørsmål.

Ti år etterpå står verden fortsatt. Eneste forskjell er at vi nå skriver fødselsår med fire sifre. Men til dem som fortsatt, nå når det er minutter til kongen skal tale, går med bekymringsfri mine med et godt glass rødt eller sprudlende, tygg på følgende: For ti år siden lærte vi datamaskinene å telle til null. Vi kan bare håpe på at noen lærte dem å telle til ti, også. Hepp. Og godt, fredelig nytt år til alle lesere.

Å veie sine ord på gullvekt

Publisert av
5

Det er uvisst hvor lenge denne muntre beskjeden har sirkulert rundt i Sverige, men teoretisk kan det ha vært siden de første, nye tjuesedlene forlot trykkeriet i 1997. En eller annen har funnet en ledig plass bak gåsen fra Nils Holgerssons reise. Antakelig ble den vekslet meg til gode på en kolonial for to dager siden. Det er endel år siden 1997, så for alt jeg vet kan det ha blitt kjøpt noe fint for sammenlagt flere hundre tusen siden den tid. Jeg undrer meg på hva denne beskjeden opprinnelig var ment som. Beskjed til et barn? Eller kanskje en unnskyldning, et forsøk på å glatte over og late som ingenting? Eller hva med noe så upretensiøst som bare et hjertesmil på en kjøkkenbenk? Så derfor, med oppfordringen fra den ukjente beskjedskriveren gikk jeg på varemagasinet NK, med en hel tjuelapp som brant i lomma.

Som man kan se er beskjeden håndskrevet, antakelig med tusj eller blekk. Og jeg er en tusjens og blekkets mann. En gang i tiden skrev jeg lange håndskrevne brev, titalls sider i slengen, og min første fyllepenn tok jeg i bruk som tolvåring. Og blekkskrift var ikke noe alle drev med:  å ta steget fra blyantens verden og over i blekkets var en alvorlig sak. Ordene ble på en måte mer varige. De lot seg ikke viske ut. På barneskolen var det forbudt å bruke annet enn blyant. Direkte forbudt. Men nå ble ordene stående. Riktignok fantes det på den tiden en væske man kunne pensle på blekket slik at det ble vann, men ventetiden på tørkeprosessen var lang, så det var egentlig best å stå for sine ord. Min første fyllepenn var en Pelikan med korte blekkpatroner, og den var som en god, gammel og trofast partisekretær i AP: lekket aldri.

Kan beskjeden på tjuelappen ha blitt skrevet med en penn kjøpt på NK? Kanskje. Det vi i så fall kan fastslå, er at beskjedskriveren hadde god grunn til å oppfordre sine omgivelser til å ha det gøy for penger. Prislappen på bildet over er desember 2009-pris på NK for en lekker, liten sak fra Omas, en Paragon, og slik ser den ut:

Jeg har én eneste ting å si: You sexy little thing. Jeg er litt usikker på hva man får for nesten tolv tusen for tiden – en jordomseiling? Og hvordan takker man for en slik julegave? «Kjere bestefar. Tak fårr den fine penen. Tror du jei kan byte den i plei steisjen i rommjulen? Jei har nemmelig bliant.» Får man et slikt takkebrev, skjønner man at man har bommet både på forhåpninger og fromme tanker. Neste vare, takk:

Disse sakene står i glasshyller, og det var faktisk en dame bortom for å kjenne. Det er ikke sikkert hva det var hun kjente på, pennen eller den luksuriøse følelsen av å bo i en del av verden der man uten skam kan skrive handlelapper som er gull verdt – eller romaner for hånd. Én ting er sikkert: Får man en Greta Garbo fra Mont Blanc, er tiden ikke inne til å få skrivesperre. Og slik ser den ut:

Jeg regner med at det er diamanter vi ser rundt hetta. Ord blir fattige, men det er så mye morsommere å skrive dem med en sak til trettifem tusen.

Tjuelappen brant altså fortsatt i lomma da jeg vandret ut i juleskumringen, fortsatt med sikkel hengende fra haka. Hva tjuelappen til slutt ble brukt til? Vi la 240 imellom, og kjøpte et juletre. Det stod jo at vi skulle kjøpe noe pent for pengene. Og tjueseddelen er trygt ute i sirkulasjon igjen. Hvem får den neste gang, og hva blir kjøpt? Hva ville du kjøpt?