Jeg holdt på å kveste en veskehund totalt i går. Det var i Inkognitogaten, en veskehund som hadde fått lov til å komme opp fra veska si og nå spankulerte i ti-femten meter løpeline frem og tilbake på fortauet og i veibanen. Eieren snakket i mobiltelefon, og dette må ha vært en viktig samtale, kanskje blant de aller viktigste i livet, en av disse samtalene der man glemmer alt man har i hendene, i rent bokstavelig forstand, mens man med den ene hånden balanserer telefon og papirpose med énstavelsesbutikknavn fra Bogstadveien på, i den andre har en hundeline som man stadig gir mer slakk på.

Det var en pen hund. Den hadde fått en snerten hatt på seg, og en av de aller yndigste lærjakkene du kan tenke deg, med glidelås og sølvskimrende beslag, og sokker i blå pastell, besatt med perlekanter opp mot knehasene. Dette var en meget påkostet hund med de aller mest utsøkte accessoirer, ja, jeg vil bent frem si at de kledde hverandre, hundens eier og hunden, en stilstudie i chic nåtid, et øyeblikksbilde av Norge akkurat nå, et Norge på vippepunktet, et Norge som resten av verden måpende ser på og sier: «Hva faen holder dere på med?»

Og bakfra kommer jeg på sykkel, i ubehøvlet fart fra østkanten, skitten og fæl og ikke kledd for anledningen. Hundelina – jeg har ikke sjans til å se den før det er for seint. Jeg kjører over tauet, og unngår såvidt det er å få hunden inn i forhjulet. Hvis den hadde kommet inn der, ville den blitt halshugd og maltraktert til det ugjenkjennelige, for dette var en meget liten hund, og min inngangshastighet i situasjonen var høy. Det ville bare blitt en blodig dott igjen av den, lemmer og tøy ville ligget strødd i ambassadestrøket, den vesle veskehunden ville blitt en riktig væskehund, og alt som var igjen i enden av lina ville vært en blodig, liten hatt.

Underlig nok gikk det bra. Men jeg fikk vite litt om hensynsfullhet i trafikken, dette var ord jeg tok til meg. Og jeg skjønte, da jeg i hodet formet ordene «hvordan gikk det, er hunden okei, eller skal jeg kjøpe en ny til deg?», for et materialistisk, ufølsomt, ufordragelig svin jeg innerst inne er.

Påbegynt kl 2001
Jeg hører at Johnsen er død. Det hadde visst ikke gått helt fredelig for seg, heller. Han hadde vært på Biltema på Bryne og kjøpt en luftkompressor. Var så lei av å pumpe mopeddekkene for hånd, hadde han sagt i butikken, surret pappesken med kompressoren fast på bagasjebrettet og kjørt avgårde, hjemover mot Brautvegen.

Men da han passerte Horpestad gartneri, hadde pakken falt av og dumpet ned i grøfta. Johnsen snudde mopeden i motsatt kjøreretning, og ble sneiet av en tankbil fra Tine på melkeruta mot Orrevatnet. Johnsen hadde unngått døden såvidt det var; det stod en gartnerlærling på taket av en redskapsbod nede på Horpestad og så det hele. Så det var altså ikke der.

Nei, det skjedde da Johnsen godt og vel var hjemme, hørte jeg. Han hadde satt kompressoren i garasjen, koblet inn strømmen, satt seg på kne ved det fremre mopeddekket, og puttet enden av kompressorslangen i munnen for å ha begge hendene frie til å åpne eska med luftmunnstykket. Og da blåste kompressoren ut, det må ha skjedd noe med sikkerhetsventilen da eska falt av borte ved Horpestad, slikt skal jo ikke kunne skje, lufttrykket skal stenges av automatisk hvis trykket blir for stort i slangen, som en slags… ja, jeg vet ikke hvilket annet uttrykk jeg skal bruke enn som en slags lukkemuskel, den aller ytterste lukkemuskelen før friluft. Men det skjedde altså ikke. Johnsen rakk ikke å forstå noe som helst, sier de, der han med kompressorslangen i munnen, godt plantet mellom tennene, ble blåst i døden med tolv bars trykk.

Det forklarer selvsagt vaskebilen fra ISS, som stod i Johnsens oppkjørsel i hele går ettermiddag. Jeg synes utover dette at en vanlig kompressor fra Biltema skal tåle litt mer enn dét. Slik som dette kan vi ikke ha det.
Avsluttet kl 2023