Førjulsbrev fra Josef

 

Galilea, lørdag 12. desember.
Kjære Gud.
Det er knapt to uker til termin. Vannet kan gå når som helst. Hun har ganske vondt i korsryggen, og beina er oppsvulmede. Den sparker kraftig nå.

Selv føler jeg meg litt bedre. Denne historien med engelen begynner å komme litt på avstand. Som du vet synes jeg det var uærlig av deg å sende en engel i ditt sted, når du kunne ha kommet selv (for å si det bokstavelig, haha.) Og du vet at jeg mener at du kunne ha gitt meg en sjanse til. Men alt dette har vi snakket om, mann til mann, så nå får vi gjøre det beste ut av det.

Jeg er likevel veldig usikker på hva du vil med meg etterpå, når alt dette er over. Hvilken plass vil du jeg skal ha? Jeg kan bli småsprø av å tenke på at jeg skal være stefar til deg. Eller til din sønn. Eller hvordan det nå blir – jeg er litt forvirret av dine tanker om familie. Jeg er også forvirret over dine tanker om tilgivelse. Du sier at du er den eneste med makt til å tilgi. Men nå er vi altså i den situasjonen at jeg har tilgitt deg det du gjorde. Gjør det meg til en vantroende synder?

Hun er ganske klar på at jeg må være tilstede, og hun sier at hun elsker meg. Og hun elsker også deg. Hva forventer du av meg? Hva skal jeg gjøre med alle disse motstridende følelsene, alle disse tankene om hvordan livet blir heretter? Hva slags far ønsker du å være?

Snekkerverkstedet går greit. Vi fikk akkurat inn en bestilling på femten takstoler i går, og jeg må ta inn nye folk fra januar for å klare vaktlistene. Det er altså ikke noe problem med økonomien. Men disse romerne er noen rare folk. Det har gått ut bud fra keiser Augustus om at hele verden skal innskrives i manntall, og hun og jeg sokner til valgkrets Betlehem. Vi drar den tjueandre, tror jeg. Kunne du hatt et øye til verkstedet i mellomtiden? Det er det eneste jeg ber om. Eller jaja, ikke det eneste, men du skjønner hva jeg mener. Whatever.

Jeg hadde en ekkel drøm i natt. Jeg drømte om en gate som var full av folk. Det var så mye sinne overalt. Folk ropte ‘korsfest, korsfest’, og jeg kunne se en ung mann som ble drevet forover av piskeslag og ukvemsord. Jeg husker at jeg stod i en sidegate og så på. Også du var der, Gud. Du stod på sidelinjen og så på sammen med meg. Du lot alt det grusomme skje, og jeg forstod ikke hvorfor du var så rolig. Du var så kald.

Hun roper fra kjøkkenet, så nå må jeg se til henne. Det er vondt å være henne nå. Og ikke bare slik du tror, Gud.

din mest trofaste Josef

Ps. Vi har bare ett esel. Kunne du i en faderlig fart gjøre øket gravid og skaffe to? Reisen til Betlehem skulle bli så mye mer behagelig om vi kunne ha hvert vårt. Jeg lar døren til fjøsen stå åpen i natt. På forhånd takk.