Tekst- og lydversjon av novellen i «Det går ikke over».

Jeg vil først fortelle om vann som blander seg. Når sjøvann tvinger seg gjennom trange sund og fjordarmer, på visse steder, under helt spesielle forhold, kan det oppstå tidevannsstrømmer. Tidevannsstrømmer oppfører seg slik: Fjorden blir en elv av fossende havvann som renner vekselvis den ene veien, veksel­vis den andre; under flo strømmer vannet oppover, skyller over breddene og fyller sundet med ferskt, salt sjøvann som har en tydelig ettersmak av søtt.

Fersk­vann fra bekker og elver endrer retning og bøyes av på sin vei mot havet, skylles oppover av det tunge sjø­vannet i stedet for nedover. Når flomålet er nådd, står vannstrømmen stille en kort halvtime. Overflaten har bare ørsmå krusninger. Strømmer av vann som snor seg i hverandre, og når tidevannskreftene nok en gang river i vannet, begynner det sakte å sive ut, motsatt vei, på vei mot fjære og hav. På få minutter tar vannet fart, blir igjen ei elv, men denne gangen tverrvendt. Ukjente som passerer, blir forvirret: Rant ikke denne elva den andre veien for to timer siden? Har selv tyngdeloven blitt opphevet nå? Noen minut­ter senere fosser sjøvann og ferskvann ut fjordmun­ningen, før fjæremålet blir nådd noen timer senere, og da starter det hele om igjen, det er som vannkref­tene har et åndedrett: Innpust. Utpust. Det stanser aldri, det går aldri over.

Jeg kan se at kroppsspråket hennes føyer seg inn i mitt mens hendene våre møtes på torget. Det har nettopp regnet, en av de få og korte regnskurene de siste ukene har akkurat lagt seg svalt på brosteinene. Hun har reist seg fra benken, og det er da jeg gjen­kjenner bevegelsene våre: Hver for seg er de enkelt­stående, men i det sekundet håndflatene våre møtes, blir de en tidevannsstrøm, og det finnes ingenting som kan stanse oss, dette skjer under helt spesielle forhold: Tyngdekraften settes til side og overprøves av tidevannskreftene. Jeg går over mine bredder, hun tar over der jeg slipper, nå står tidevannsstrøm­men i oss stille på vei mot retningsskillet, jeg strek­ker frem den høyre armen, hun skraper undersiden av underarmen min med korte negler, jeg sier noe, hun ler av det jeg sier, ved t­-bane-bommene lener hun seg på skrå over mot meg, jeg følger, det er ikke mulig å skille mitt kroppsspråk fra hennes, vi er en urgammel tidevannsstrøm som kommer og går. Et kort øyeblikk står vi stille på perrongen, som nullpunktet, der ferskvann og saltvann står stille i grønne virvler, hun legger hodet mot den venstre skulderen min, hvisker noe, jeg svarer: ja, i mor­gen. Så trekker vinden gjennom tunnelen, lystavla skifter til «nå», t-­banen sklir opp fra mørket, brem­ser, dørene åpner seg, hun skritter inn, blir stående i døråpningen, blikkene våre står i hverandre, vi blunker ikke et eneste sekund, annonsøren bryter stillheten mellom oss med «dørene lukkes», jeg står ytterst på den gule sperrelinjen, hun legger den ene håndflaten sin mot vinduet, jeg legger min hånd på samme sted, slik man bare ser på franske filmer fra femtitallet, der kvinnen legger hånden mot togvin­duet og han på perrongen gjør det samme der på jernbanestasjonen Gare du Nord, fiolinene øker til crescendo mens lokomotivet setter fart, hun gråter i svart­hvitt, på vei til en mann hun ikke vil ha, han på perrongen småløper etter og lover at han skal bli, han roper det gjennom larmen langs skinnene, og jeg gjør omtrent det samme, bortsett fra at jeg ikke kan løpe etter inn i tunnelen, jeg slipper hånden noen sekunder etter at vogna setter fart, men under helt spesielle forhold sitter det fuktige avtrykket av hånden min igjen på vinduet helt til neste stasjon, der hun skal av, der det er en helt alminnelig onsdag, der hun møter han fyren, han som aldri får høre hele sannheten, uansett hvor mye han triumferer over at det ble ham, og ikke meg. Han vet det ikke: Hun har valgt side, og det kommer aldri til å gå over. Hun burde ha fortalt ham det. Så kunne han sluppet å gå med den stadig økende misnøyen over utfluktene hennes til østkanten, han kunne sluppet det frådende raseriet som de begge bærer på etter så lang tid. Jeg har vondt av ham.

Til sist vil jeg snakke om naturkrefter og tid. Den teoretiske fysikeren Lee Smolin stiller spørsmål ved menneskets oppfatning av tid og kraft: Han mener at gitte forhold endrer seg. Hvis vi følger Smolins teorier, kan det være slik at verken tidevannsprin­sippet, tyngdeloven eller andre vedtatte størrelser vil bestå. Vi tror at det vi omgir oss med, er selvsagt. Vi tar som selvsagt at krefter består. Men Smolin sier at det ikke finnes evige lover, han ber oss tenke oss om én gang til før vi konkluderer. Sett i dette per­spektivet – det er for øvrig svimlende – kan det med andre ord godt hende at tidevannsstrømmene under gitte forhold vil dukke opp på andre steder enn vi tror, og at t-banevognsettet kommer tilbake til sta­sjonen mot togførerens vilje.

Dette ville naturligvis gitt både Sjøkartverket og Ruter problemer: I Sjø­kartverket ville det skapt vansker fordi man ikke ville ane hvor man skulle sette nye sjømerker for å hindre grunnstøting, og i Ruter fordi hovedstadens kollektivnett ville gått i stå for alvor. Ulykker kunne det også blitt, men det får være: Under helt spesielle forhold ville det vært det beste for alle parter, at ulykker skjedde, før det var for sent for alltid, før den klamme og tilsynelatende lykken senket seg. Jeg burde ha fortalt henne det. Jeg har så vondt av henne. Men selv om jeg vet det, holder jeg det for meg selv. Jeg vet at jeg burde ha sagt noe om det hun sa den kvelden: Hun sa: «Kjære, dette er det mest oppriktige jeg noensinne har sagt til noen.»

Jeg burde ha sagt noe om det. Det går ikke over bare fordi man ikke setter ord på det. Jeg vet det, jeg har forsøkt det, gang på gang.