På leting etter sannheter

Mariatorget, Stockholm, fredag klokken 1826. Sjokkvarmen som Aftonbladet varslet har ikke kommet hit, i alle fall. Det er vårstemning, ja, det er det. Svarttrosten, for ti dager siden ankommet fra vinteropphold i engelske eikeskoger og kontinentale sletter, skvatrer fra tretoppene. Men noen sjokkvarme finnes ikke. Sannheten om sjokkvarmen var at det ble notert 17,3 grader i Målilla i dag. Det er nøyaktig hva det er: 17,3 grader, og ikke noen sjokkvarme. Men Aftonbladet går på med friskt mot og flesker til med nytt sjokk i dag: Fredrik Skavlan kalles Kåte Fredrik i Norge. Det er godt at det finnes nordmenn tilstede som kan reise seg, kremte og si: Aftonbladet, dette er faktisk ikke sant.

Jeg har tidligere skrevet om den desillusjonerte meteorologen. Ok, historien var kanskje ikke helt sann, men den kunne vært det. En temmelig uskyldig historie, men likevel tant og fjas. Noen ganger er det slik med oss som kaller oss journalister (journalist er ingen beskyttet yrkestittel, derfor bruker jeg uttrykket ‘kaller oss’), at vi finner på ting. Noe av det skyldes livlig fantasi, annet skyldes det som på fagspråket kalles slurvete research, og andre ting er rene arbeidsulykker og misforståelser.

En gang var det slik at folk sa til hverandre: «Det har stått i avisen, og da må det være sant», mens de nikket megetsigende til hverandre rundt frokostbordene. Journalister var autoriteter, og selv om vi fant på ting, var det knyttet respekt til yrket (at journalister har lavere troverdighet enn bruktbilselgere er et forholdsvis nytt fenomen). Og sakte, men sikkert begynte vi å misbruke tilliten og makten, historiene våre ble stadig mer spektakulære, vi samlet oss i mystiske presseklubber og vi drakk oss fulle på avstengte etablissementer i Oslo med politikere som hoff, vi avkrevde maktpersoner svar og lette etter motivene deres, mens vi selv låste oss inne i presselosjer, og vi mente at våre motiver og meninger og hensikter ikke hadde noe i offentligheten å gjøre, vi var de objektive, de uangripelige, vi var den fjerde statsmakten og samfunnets vaktbikkjer og skål for den frie pressen og partitilhørigheten min får du aldri. Det begynner å føles lenge siden publikum trodde på dette.

I et land vi samarbeider med, men ikke liker å sammenligne oss med, Russland, blir journalistikken utøvd under en hel del andre vilkår. Kolleger har vært nødt til å forlate yrket, og også flytte, etter guvernørbytter og presidentskifter. På pressekonferanser få mil fra norskegrensen får utvalgte journalister utdelt lapper med spørsmål som skal stilles til makthaverne. Våre kolleger der borte har verken tid eller lyst til å lage tøyseoppslag om tv-verter eller sjokkvarme. De har nok med å klamre seg fast i jakten på sannheten.

Ingen sjokkvarme her, altså. Vi får håpe det blir likar i morra.

Står vi han virkelig av?

Det er slutten av mars nå. Bildet er tatt for to dager siden. Og det er midt i livet. Jeg synes ikke det er særlig tøft å stå han av mer.

Javisst fikser jeg vinteren – men ikke at den varer så lenge. En meget erfaren kollega nordfra sa det til meg forleden høst: «Dette blir verre og verre for hvert eneste år.»

Jeg er ikke sikker på hvor god ambassadør jeg er for å stå han av. Kanskje har jeg aldri vært det, heller. Det er midt i livet. Det er på tide å innse at jeg ikke synes det er særlig tøft å stå han av. Er det virkelig de tøffeste som blir?

Fotnote: Myndighetene deler ut gratis fiskestenger til finnmarksbarn, var nyheten vi våknet til i dag. Hvorfor ikke gratis bøker? Myten om finnmarkingen lever videre, og går i arv med statlig hjelp. Som vanlig.

Store menn i store biler

Moderne sjørøvervise etter en idé av Thorbjørn Egner

Æ e Kaptein Brøytebill, æ kjøre rundt i gatan,
hei fadderi fadderullan dei!
Du har sikker sedd mæ når æ kjøre fort som satan,
hei fadderi faderullan dei!
Når æ kjøre ut om morran,
påmontert med plogen foran,
og du står med sne til låran
utafor di dør,
ja, da trør æ hardt på gassen,
kommer fra parkeringsplassen
mens du står med lillespaden din og knør!

Vi brøyter i byen fra øst og til vest,
og hei faderi faderullan dei!
Vi brøyter i stilla og storm og i blæst!
Å hei faderi faderullan dei!
Vi brøyter til hagen din e full av sne!
Vi brøyter og brøyter til du står i kne!
Og kæm trur du som flire høyest og mest?
Jo, jeg! Faderi faderullan dei! Jo, jeg! Faderi faderullan dei!

Bilen min e diger og æ sitter godt på rumpa,
hei faderi faderullan dei!
Og sneen den e fast og fin med masse gode klumpa!
Hei faderi faderullan dei!
Når du ser et lys som blinke,
mens du går til knes og hinke,
oser æ forbi og vinke
når æ fær forbi!
Du har akkurat fådd måkka
mens æ ser fornøyd på klokka
og tar neste runde klokka fem på ti!

Vi brøyter i byen fra øst og til vest,
å hei faderi faderullan dei!
Vi brøyter i stilla og storm og i blæst!
Å hei faderi faderullan dei!
Vi brøyter til hagen din e full av sne!
Vi brøyter og brøyter til du står i kne!
Og kæm trur du som flire høyest og mæst!
Jo, jeg! Faderi faderullan dei! Jo, jeg! Faderi faderullan dei!

Og av og til når det e storm da står æ opp om natta,
hei faderi faderullan dei!
Du våkne klokka tre og syns du hørte nån som skratta,
hei faderi faderullan dei!
Det va æ som fór forbi
med gule lys i hundr’-og-ti
og la igjen på trappa di
en haug med sne og is!
Og når du klage til kommun’
så sitt vi der med smil om munn’
for kommunale tjenesta dem har sin pris!

Vi brøyter i byen fra øst og til vest,
tjohei faderi faderullan dei!
Vi brøyter i stilla og storm og i blæst!
Dudli dei faderi faderullan dei!
Vi brøyter til hagen din e full av sne!
Vi brøyter og brøyter til du står i kne!
Og kæm trur du som flire høyest og mest?
Jo, jeg! Faderi faderullan dei! Jo, jeg! Faderi faderullan dei!