Mariatorget, Stockholm, fredag klokken 1826. Sjokkvarmen som Aftonbladet varslet har ikke kommet hit, i alle fall. Det er vårstemning, ja, det er det. Svarttrosten, for ti dager siden ankommet fra vinteropphold i engelske eikeskoger og kontinentale sletter, skvatrer fra tretoppene. Men noen sjokkvarme finnes ikke. Sannheten om sjokkvarmen var at det ble notert 17,3 grader i Målilla i dag. Det er nøyaktig hva det er: 17,3 grader, og ikke noen sjokkvarme. Men Aftonbladet går på med friskt mot og flesker til med nytt sjokk i dag: Fredrik Skavlan kalles Kåte Fredrik i Norge. Det er godt at det finnes nordmenn tilstede som kan reise seg, kremte og si: Aftonbladet, dette er faktisk ikke sant.
Jeg har tidligere skrevet om den desillusjonerte meteorologen. Ok, historien var kanskje ikke helt sann, men den kunne vært det. En temmelig uskyldig historie, men likevel tant og fjas. Noen ganger er det slik med oss som kaller oss journalister (journalist er ingen beskyttet yrkestittel, derfor bruker jeg uttrykket ‘kaller oss’), at vi finner på ting. Noe av det skyldes livlig fantasi, annet skyldes det som på fagspråket kalles slurvete research, og andre ting er rene arbeidsulykker og misforståelser.
En gang var det slik at folk sa til hverandre: «Det har stått i avisen, og da må det være sant», mens de nikket megetsigende til hverandre rundt frokostbordene. Journalister var autoriteter, og selv om vi fant på ting, var det knyttet respekt til yrket (at journalister har lavere troverdighet enn bruktbilselgere er et forholdsvis nytt fenomen). Og sakte, men sikkert begynte vi å misbruke tilliten og makten, historiene våre ble stadig mer spektakulære, vi samlet oss i mystiske presseklubber og vi drakk oss fulle på avstengte etablissementer i Oslo med politikere som hoff, vi avkrevde maktpersoner svar og lette etter motivene deres, mens vi selv låste oss inne i presselosjer, og vi mente at våre motiver og meninger og hensikter ikke hadde noe i offentligheten å gjøre, vi var de objektive, de uangripelige, vi var den fjerde statsmakten og samfunnets vaktbikkjer og skål for den frie pressen og partitilhørigheten min får du aldri. Det begynner å føles lenge siden publikum trodde på dette.
I et land vi samarbeider med, men ikke liker å sammenligne oss med, Russland, blir journalistikken utøvd under en hel del andre vilkår. Kolleger har vært nødt til å forlate yrket, og også flytte, etter guvernørbytter og presidentskifter. På pressekonferanser få mil fra norskegrensen får utvalgte journalister utdelt lapper med spørsmål som skal stilles til makthaverne. Våre kolleger der borte har verken tid eller lyst til å lage tøyseoppslag om tv-verter eller sjokkvarme. De har nok med å klamre seg fast i jakten på sannheten.
Ingen sjokkvarme her, altså. Vi får håpe det blir likar i morra.
