– Jeg er blyg, sier Den Dekadente, hekter av låsen bak på ryggen og kaster bh’en på gulvet. Hun kjører et slags smil i Den Merkverdige, et smil som finnes som en vandrehistorie på den sibirske taigaen. Der finnes det et fabeldyr, sier lokalbefolkningen, det er en slags sjøtiger, den streifer sulten nede ved havet om vinteren. Få har sett dette dyret. Det kan komme i mange ulike varianter, men det er alltid seg selv når det vandrer nede ved havet. Møter du dette dyret ansikt til ansikt kommer dette smilet, og da gjelder det å stå stille. Ikke bare fordi dette er sjeldent, men også fordi det slett ikke er det minste farlig.
– Javisst. Du er blyg, svarer Den Merkverdige og legger boken fra seg på bordet.
– Skoene dine er skitne, hvor har du vært? spør Den Dekadente og eter en plomme med en rekke grådige jafs.
– Du, jeg var på steder du ikke har vært, og det var fjære sjø. Disse skoene, skjønner du, de er aldeles glimrende til bruk over ganske lange avstander, og dessuten holder de vann. Jeg tror det lukter mandel av håret ditt akkurat nå. Jeg kan se det.
– Det gjør det. Finnes det steder jeg ikke har vært? Er det fint der? spør hun, og det renner plommesaft ned haken.
– Ja, det gjør det. Javisst. Og på den andre siden finnes det steder jeg heller aldri har sett, så jeg tror det går opp i opp, svarer han, setter seg tilbake i sofaen og ser på henne. Bare ser. Fabel-sjøtigre kan finne på det merkeligste, sier sagnet. Som for eksempel bare å fordufte.