For en vidunderlig reise det har vært. Det var høsten 2014 at Det går ikke over kom i salg. Det ble en tur jeg ikke kunne forestille meg, og den er langt fra over. Fortsatt sirkulerer tekstene i skolesystemet, og ungdom kontakter meg stadig for å sjekke egne tolkninger. Jeg hadde aldri i min mest stormfulle fantasi kunne forestille meg hvordan det kunne bli. Takknemlighet.
Nå har det kommet et parti bøker fra forlaget, bøker jeg selger signert for kr 278,- per bok, inkludert porto, hvis du vil ha boken i posten. Send meg en sms til 41478112 eller e-post jakobarvola@gmail.com med sendingsdetaljer og ønske om hva det skal stå i signeringen.
Så legger det seg et fuktig lag av det usagte mellom dem, men det er natt fortsatt, og alt skal være sagt når den første bussen går, men det går flere busser, så det er god tid.
Hun tenkte på sommer på kjøkkenet hos bestemor. Med kavring og surmelk, og ubegrensede mengder med sukker. De gråblanke sporene av sukkerkorn i den tykke, hvite melken, når sukkerkornene har løst seg opp. Og de to, hun og han, snakker om høye himler, om musikk, og om bøker. Og hun leser bøker, og hun leser ham. Innpust. Utenfor brenner julelysene mot en svart himmel. Og inne brenner de, med alt de skaper sammen, for det er akkurat det de gjør. De skaper noe. De møtes i et langsomt, brennende inferno. Det er de som er de varme hjertene. Og hun snakker om de gråblanke sporene etter sukkerkorn i den tykke, hvite melken. Og han drikker grådig av formuleringene hennes. Nyansene hennes. Og han fyller på med sitt. Sporene av sukkerkorn som sitter i den faste melka den gang – den gang hun er veldig ung i livet. Håret hennes er lyst. Kanskje enda lysere enn hva det er nå. Kavringen knaser mellom kjevene hennes. Og håret hennes! Han er fullstendig fortapt i håret hennes. Du vet hele tiden hva jeg mener, sier hun. Som i at jernrake er et godt ord. Eller om jeg sier solspillet i en bregne, så spør du om jeg mener som i at lyset treffer en bregne som er utsprunget eller ikke, skjønner du? Ja. Det er nesten ikke nødvendig å svare ja. For hun vet at hun har rett. Og hun fortsetter: Jeg tenker på skinnende, rennende overflater, kuleformet, sterke farger som man nesten blir blendet av, fordi øyet utvides av sanseinntrykket, sperres opp et øyeblikket, du vet når det er så intenst at du bare ser bruddstykker, og det er ikke ikke punktum i henne, og det er dyp pust i ham.