Nattlige flygninger

Tirsdag.
– Hallo, har jeg kommet rett?
– Det vet jeg ikke, svarer han og kikker i taket med lukkede øyne.
– Dette er fra SAS.
– Jasså. Så sent? Klokken er to på natten.
– Du, vi skulle bare si at flyet er forsinket, sier den kvinnelige oppringeren.
– Jeg skulle ikke med noe fly.
– Jo, det skulle du. Hadde du lagt deg?
– Ja. Selvsagt. Spør alle i SAS om det?
– Ja. Jeg håper jeg ikke holder deg våken mens du burde vært i seng.
– Jeg er i seng.
– Ja, det er sant. Men flyet er forsinket.
– Jasså. Hvor mye forsinket er dette flyet?
– Det er litt uvisst å si. Men du kan sjekke inn hvis du vil. Utgangen er åpen.

Onsdag.
– Hallo, det er fra Norwegian.
– Jasså. Midt om natten? Klokken er snart tre, svarer han.
– Ja. Jeg… Vi har en kampanje på gang.
– Og hva heter den kampanjen?
– Den heter «Nå går jeg snart rett i lufta».
– Nåvel. Hvor lenge har denne kampanjen pågått?
– Siden bestandig. Hvordan har du det?
– Takk som spør. Flyselskapene er aktive natterstid.
– Ja. Jeg spurte hvordan du har det.
– Om jeg er flygedyktig?
– Ja.
– Ja. Er du?
– Ja. Vil du høre mer om kampanjen?
– Ja.
– Den er i samarbeid med Widerøe.
– Jasså.
– Du kan få overgangsbillett hvis du vil.

Torsdag.
– Hei. Det er Ryanair.
– Jasså. Trodde dere var i trøbbel?
Kvinnestemmen i den andre enden spisser munnen og slikker på ordene.
– Tja. Mener du disse flygningene fra Rygge? De betød ingenting for oss. Det kostet ingenting å kutte dem ut. Det var en feiltakelse. Håper du tror meg. Vi beklager.
– Hvordan har du du det nå?
– Takk, bra. Jeg har uniformen på. Skal jeg ta den av?
– Klokken er snart fire. Jeg snakket med Norwegian i går.
– Jasså. Hva hadde hun å si til godt? Du vet at vi er gode.
– Og billige. Og upålitelige.
– Vi har en kampanje på gang. Vil du høre om den?
– Dere rotet vekk bagasjen min en gang.
– Jeg har den her.
– Hva heter kampanjen?
– Den heter «Vi gjenopptar flygninger og stopper på signal.»

Fredag.
– Sov du? spør kvinnestemmen.
– Ja, lyver han.
– Det er fra Widerøe.
– Å gud. Nei. Ikke du. Hva vil du?
– Jeg vil bare si at vi har en kampanje.
– Hva heter den?
– Den heter «Opp og ned på alle steder, og vi kommer flere ganger i døgnet, og hvis du vil er vi veldig fleksible og vi venter alltid på deg med mindre du flyr med SAS».
– Det var et langt kampanjenavn. Når ble den lansert?
– Da vi fikk vite at du hadde snakket med Ryanair. De lyver. Fy faen, de lyver.
– De flyver.
– Du og disse ordspillene dine. Jeg husker dem godt. Du er ikke morsom. Eller, jo, kanskje litt. Vil du bli med?
– Norwegian sa at de samarbeidet med deg. Og klokken er snart fem.
– Det er ikke helt sant. Please. Husker du ikke at vi kommer til på steder der SAS ikke kommer til? Husker du alle de fine avgangene og landingene våre? Please.
– Si det en gang til.
– Please.
– Hvor lenge varer kampanjen?
– Kanskje til neste uke. Eller, nei. Kanskje til jul.
– Neste år?
– Hele neste år, når jeg tenker etter. Eller. Nei. Kanskje i tusen milliarder dilliarder år.

Gleden ved å kaste bort andres tid

Jeg vet at jeg trekker det langt. Det er et minutt over stengetid, og hun har kastet meg lange blikk for lenge siden. Det er ingen tvil nå: Det er meg hun vil ha – bort fra dette stedet. Hun bærer på en oppvaskklut som hun demonstrativt feier nabobordene med. Det er meningen at jeg skal se det. Kassa har hun allerede gjort opp. Hun vil hjem. Det er bare meg igjen i lokalet, og jeg kaster bort alt hun har av tid. Kaffekoppen jeg kjøpte for en halvtime siden er ikke mer enn halvtom. Hva verre er: Jeg er den eldste av oss to i lokalet, og burde vite bedre enn å holde på sånn. Og jeg vet bedre, men jeg benytter meg ikke av det.

Vi fra arbeiderklassen kan være så jævlig ufyselige, sier’em. Det er et gjennomgående trekk ved oss: Vi roter til ting. Jævla slusker. Roter det til i verden, sier’em. Roter rundt på vestkanten. Særlig vi nordfra, vi er de verste. Roter rundt i landet, i cocktailselskaper, i stemmelokalene. Vaser rundt i andres liv. Innordner seg ikke.

Hun ser misbilligende på meg. Men jeg vil sitte en stund til. Jeg undrer meg over hva hun ville si dersom jeg sa, bare for å mildne situasjonen:
— Ti øre for tankene dine.
Hun ville antakelig påpeke at det ikke finnes tiører i sirkulasjon mer, vi nordmenn driver ikke med småpenger nå for tiden, men da høyner jeg til ei krone, og da vil jeg tro at tilbudet begynner å bli langt mer interessant. Hva får man for ei krone i dag? En plastpose. Muligens en uavbrutt tankerekke, som kanskje på det åpne markedet er verdt det tidobbelte. Rentesenking og deflasjon, samt kronekursen tatt i betraktning, ville jeg gjentatt tilbudet og hvisket:
— Dette er et tilbud du rett og slett ikke kan motstå.
— Ut, ville hun antakelig ha svart, – det er stengt, og penger har jeg nok av.

På den trygge siden

På en av byens kafeer i ettermiddag ble jeg rammet av denne lysten på leskedrikk i mitt hjerte. Ved disken blinket jeg meg ut plommesaft og hyllebærbrus, og muntert gav jeg det glade budskap til damen i kassen. Hun tok gladelig imot bestillingen og spurte, slik hun er forpliktet til, om jeg skulle drikke der og da, inne, eller ta med.
– Det er litt begge deler, svarte jeg: Planen min var nemlig å smake litt på den ene, så på den andre, og deretter ta med meg resten hjem. Men det var her problemene begynte. Det norske momsreglementet tar nemlig ikke høyde for takk, begge deler, tross at SV har sittet i regjering, og tross at FrP nå gjør det. Man må bestemme seg: Enten det ene eller det andre. Jeg fortalte dette til damen, og det oppstod en pause, den falt lang, kan jeg nå i ettertid erindre. Jeg er løsningsorientert, så jeg foreslo at hun kunne ta moms på den ene flasken, og kjøre momsfritak på den andre, men så kom jeg på at det ville være å lure staten, og hvem vil ha besøk av staten på en lørdagskveld: Jasså, sitter du her og drikker plommesaft uten moms, du påbegynte vitterlig den flasken på kafeen? Slik stod vi en stund og snakket, jeg vurderte å foreslå at jeg kunne måle opp det jeg drakk der og da, og komme tilbake i morgen med regnskapet for resten. Jeg tror det endte med at hun slo inn moms på begge flaskene, og da er vi begge på den trygge siden. Jeg var skamløs nok til å be om to glass og isbiter, også. Jeg kan videre hilse og si at køen bak meg etterhvert ble meget lang, men folk i denne byen er så forekommende og hyggelige, og bærer i stedet raseriet inni seg.