Påbegynt kl 1854
Jeg ser hva du driver med bak sarkasmene og selfiene, sa han og satte kaffekoppen mot munnen. Vet du faen ikke, snerret hun og lente seg tilbake med armene i kors. Gjør jeg visst faen, svarte han. Så fortell meg da, sa hun og himlet med øynene, men vær rask, jeg har noe å rekke. Jo, det du gjør, fortsatte han, er å bortvise sorgen fra tettbygd strøk. Sorgen din er som en hjemløs som du vil ha vekk fra steder der den kan slå seg ned. Men du vet jo at de bostedsløse ikke blir borte bare fordi man utviser dem til forstedene, de er der, likevel, varmer seg rundt rustne, brennende oljefat når natten faller tung og svart i de fordømtes kvarter. Du er syk, mumlet hun, jeg er så glad for at du gjorde det slutt med meg.
Avsluttet kl 1903

Notat om grådighet

Hun ser på ham med en høytidelighet som får ham til å fryse. Han ligger i sengen, skjelver fortsatt ukontrollert, hun sitter på sengekanten og retter på blusen.
– Herregud, åh herregud. Det var det jeg var redd for. Hvor lenge har det pågått? sier han og setter seg opp i sengen.

Hun snakker formelt og nasalt nå, som den første gangen de møttes for to år siden. Det finnes ingen dirring i stemmen:
– Pågått? Husker ikke. Men ja, det var altså den dårlige nyheten. Jeg håper du kan slutte å gråte snart. Ja: Jeg har vært utro, og det var med overlegg og jeg er klink edru. Men så kommer vi altså til den gode nyheten: Jeg har bestemt meg for å tilgi meg selv, så jeg kommer med andre ord ikke til å gå fra deg.

Vi sitter ved bordet helt nederst.
Det er spiseplikt.
Derfor: Vi spiser.
Rugbrødet før forretten har kommet.
Han pirker i smøret:
– Det var en gang da jeg trodde på hva som helst! sier han og bryter av et stykke fra brødet vi har fått til bordet før forretten.
– Hva som helst? spør jeg.
Han tygger.
– Ja. Gud. Jesus. Sånne ting. Det som ble fortalt.
Han hører hva han selv sier, blir forlegen:
– Ja, ikke at jeg… Jeg har drukket vin. Nåja. Du…
Jeg kjenner ham. Han kjenner meg. Jeg sier ikke stort. Han sier ikke stort. Han prøver å glatte over det hele:
– Hun hadde vel rett i deler av det som… hun… sa..
– Sa?
– Som hun sa.
– Hva sa hun?
– At jeg var en skit.
– Sa hun det? spør jeg.
Han svarer ikke. Jeg bryter av et stykke av brødet:
– Sa hun det? At du var en skit?
Han nikker.
Servitøren kommer til bordet. Vi bestiller hvert vårt.
– Jeg kan ikke tro det, sier jeg.
– Ikke jeg heller, svarer han, – men det var en gang at jeg trodde på hva som helst.
– Hva som helst? spør jeg.
– Hva som helst. Gud. Jesus. Det som ble fortalt. Sånne ting.