Februar går av vakt. Himmelen glir inn i svart kaffe. Mars står ute i havet og vil inn til land med grønt i munnvikene og trekkfugler i hårfestet.

Forestill deg at du sitter i et rom med to andre mennesker. Dere har satt dere et ambisiøst mål: Å undersøke hvordan kroppen reagerer på nærvær, blikk og speiling – helt uten at du tenker bevisst over det. Høres det enkelt ut? Det er det ikke. Kroppen vår styres av langt flere automatiske prosesser enn vi er klar over. I et eksperiment jeg var med på for noen år siden, skjedde det underlige og uforklarlige ting underveis.

Alt dette hendte i et lukket rom, behagelig lyssatt, behagelig temperatur, ren luft. Jeg satt i rommet sammen med en ukjent kvinne, samt en terapeut. Hun og jeg hadde meldt oss frivillige til eksperimentet. Målet var å forstå hvordan nervesystemet svarer på ytre stimuli og samspill mellom mennesker – ikke bare gjennom observasjon, men ved å faktisk oppleve og registrere kroppens reaksjoner i sanntid. Eksperimentet begynte med et vitenskapelig perspektiv, men utviklet seg raskt til å bli en oppdagelsesreise inn i hvor mye kontroll vi egentlig har over vår egen kropp.

Det startet med en enkel øvelse. Kvinnen satt som testperson, mens terapeuten og
jeg observerte henne. Oppgaven var enkel: Hun skulle lukke øynene og beskrive hva hun følte når vi var i nærheten av henne, uten at vi berørte henne eller sa noe. Alt var bare lukkede øyne, og stillhet. Reaksjonen var umiddelbar. Jeg kunne se at hun pustet fortere, hun fikk en spenning i huden – som om kroppen hennes «visste» hvor vi befant oss i rommet, selv om hun ikke kunne se oss. Dette bekrefter med andre ord teorien om at menneskekroppen reagerer på mer enn bare synlige og hørbare signaler. Den tolker energi, hensikt og nærvær på en måte vi vanligvis ikke er bevisste på. Med andre ord: Hvor mye av vår oppfatning av verden skjer gjennom ubevisste kroppslige prosesser? Noen kaller dette «kroppslig intelligens».

La meg utdype: Tenk deg at du går inn i et rom og umiddelbart føler en trykket stemning, selv om ingen sier et ord – kroppen din plukker opp subtile signaler, kanskje en anspent holdning eller raskere pust, som forteller deg noe før hjernen din har bearbeidet det. Dette er kroppslig intelligens i praksis, en slags sjette sans som lar oss navigere i verden på et dypere nivå enn bare det vi ser og hører. Hjernen behandler kontinuerlig et vell av informasjon utenfor vår bevisste oppmerksomhet, og disse ubevisste prosessene kan forme alt fra våre intuisjoner til hva vi føler. For eksempel, har du noen gang kjent på «sommerfugler i magen» før en viktig presentasjon? Det er kroppen som forbereder seg på en stressende situasjon, lenge før du bevisst kjenner på nervøsiteten. Eller når du umiddelbart liker en person uten å vite hvorfor, kan det være at kroppen din har registrert subtile signaler som kroppsspråk eller feromoner, som hjernen tolker som positivt. Selv om ideen om å lese «energi» kan virke svevende, er det vitenskapelig bevist at vi mennesker sender og mottar en rekke ikke-verbale signaler. Disse signalene er en del av det som skaper vår oppfatning av verden, og en stor del av det skjer ubevisst.

Neste steg i eksperimentet fokuserte på fenomenet speiling. Dette er noe vi kjenner godt fra hverdagen: Når noen smiler til deg, smiler du ofte tilbake uten å tenke over det. Når du snakker med en venn, kan du underveis i samtalen legge merke til at dere sitter i samme stilling uten å ha planlagt det. Speiling er en kraftfull mekanisme for sosial tilknytning. Det var dette som skjedde nå. Terapeuten ba kvinnen og meg om å utføre bevisste bevegelser som speilet hverandre, altså bruke samme kroppsspråk, samme pusteteknikk, mens vi holdt blikket. Når kvinnen løftet den venstre armen over hodet, gjorde jeg det samme, når hun reiste seg fra stolen, gjorde jeg nøyaktig det samme, når jeg krysset bena, foretok hun samme bevegelse bare millisekunder etterpå.

Etter nesten tjue minutter skjedde det et skifte i følelser, etter en halvtime var hele verden utenfor borte, og etter førti minutter hadde vi begge fullstendig tunnelsyn. Følelsen i meg var helt besynderlig. Rå. Jeg begynte jeg å få en distinkt følelse av varme som spredte seg gjennom kroppen. En svært spesiell indre varme. Den spredte seg fra magen, ut i fingre og tær. Huden dirret, levende. Alt ble svært intenst. Det var en følelse av å bli sett, ikke bare med øynene, men med hele kroppen. Vi pustet raskt begge to. Ingen sa noe. Så kom skjelvingene. Kroppen tok over styringen. Helt uten at vi berørte hverandre. Pust som gikk i kryss. Hender som skalv. Dette skapte et dramatisk skifte i eksperimentet. Nå handlet det ikke lenger om hvordan kroppen kan reagere, men om hvorfor den reagerer før vi selv kan stoppe det. Speilingen skjøt oss fullstendig ut i bane der tyngden ikke eksisterte. En slags forutbestemt rytmikk sendt fra en annen tid, en tid ingen har bevissthet om i dag. Fra en tid der mennesket ikke eksisterte. Denne innsikten utfordret deler av forestillingen om fri vilje.

Vi tok oss god tid til å snakke om det som hadde skjedd. Hvor mye kontroll har vi egentlig? Er vi selvstyrte vesener, eller er vi bare passasjerer i en kropp som handler før vi rekker å tenke? Hva om fri vilje bare er en forsinket opplevelse av en beslutning kroppen allerede har tatt? Hvis kroppen vet noe som skal skje før vi selv vet det, hvor går da grensen for vårt selvstyre og vår bevissthet? Og enda mer: Hvor mye av våre daglige valg er faktisk autonomt styrt, og hvor mye er basert på kroppslige impulser vi ikke er bevisste på? Finnes det en grense mellom bevisst kontroll og kroppens naturlige instinkter? Og i så fall: Hvor går denne grensen?