– Jasså. Så det sier du. Du sier at Gud snakker til deg. Hvilken dialekt snakker han, da? spør mannen fra Hedningsamfunnet og leverer mikrofonen videre til den eldre damen som har stanset på Egertorget. Hun retter ryggen, lar seg ikke affisere av sarkasmen:
– Han snakker en åndelig dialekt.
– Groruddialekt eller kanskje sørlandsdialekt? fortsetter den eldre herren fra Hedningsamfunnet, han ser ikke på sin diskusjonspartner, har festet blikket et sted bak slottet, eller er det mer bakover, mot Holmenkollåsen.
– En gang, fortsetter damen uanfektet, – en gang snakket Gud til ei lita jente i en afrikansk landsby. Hun forstod alt det han sa. Det beviser at Gud snakker en dialekt alle forstår.
– Jasså. Men hvis Gud finnes, hvorfor bryter han da ikke inn i Dagsrevyen med det han skal si? spør Hedningsamfunnet og har fortsatt blikket vendt mot vest.

Jeg får ikke med meg hva damen svarer, for jeg, med min tv-faglige bakgrunn, forsøker å se det hele for meg med mitt indre øye og øre: Om Gud virkelig tok over Dagsrevyen. Dagsrevyen er en svært komplisert teknisk, journalistisk og logistisk affære, sendingen er et høyteknologisk vidunder, en balansegang, en måneferd. Gud vet å holde seg unna slikt. Men om Gud likevel skulle falle for fristelsen til å blande seg inn? Vi går til regikontrollen:
– Klar kamera to. To. Og… kjør vb.
– Neste er Hege Moe Eriksen. Hege, er du klar?
– Moahaha.
– Hege, hører du?
– Jeg hører alt.
– Hege? Så rar du høres ut.
– Dette er Gud.
– Jasså? Hege, slutt å tulle.
– Jeg har noe jeg vil si.
– Det virker som om linjene har låst seg, Anders.
– Ja, jeg ser det. Hallo. Hvem der?
– Moahaha.
– Kom deg av linja, vi har en sending her.
– Få meg på, for faen.
– Aldri i livet.
– Jeg er Gud.
– Blåser jeg i.
– Vil du jeg skal gå til TV2?
– Gå hvor du vil, men kom deg av. Vi skal ha en live-rapport her.
– Vil dere ha penger?
– Penger?
– Jeg kan gå inn i hodet til kulturministeren og fortelle henne at hun skal øke lisensen med femti kroner. Og gi dere fem nye kanaler. Gratis.
– Skrulling. Gå av linja, sa jeg.
– Utakknemlige jævler.
– Takk til deg. Nina, vi er klar, det var litt linjetrøbbel her. Og klar kamera én. Én.

Nei. Gud holder seg unna Dagsrevyen. Det handler om redaksjonell frihet. Det burde selv Hedningsamfunnet forstå.

Den nye, høyre hansken min i semsket skinn har et tydelig hull i tommel-sømmen. Ekspeditøren gransker hullet bestyrtet, han gestikulerer med hendene, snapper etter pusten, den lille herreekviperingen dirrer av fortvilelse, italienske håndsydde dresser og fersksålede sko i månedslønnsklassen står stille:
– Dette har aldri, aldri skjedd før! Mamma mia. Jeg har hatte kontrakte med deme i tolve åre, og aldri, aldri har dette skjedde! Aldri, aldri! sier han svett med italiensk aksent, han er glad for at det ikke er andre i butikken som kan se at han har solgt et par skinnhansker med dårlig søm. Han konstaterer fort at produsenten, engelske Chester Jefferies, har blingset på innersømmen og latt nåla gå litt for langt ut.
– Dette er verdens beste hanske! Smask! sier han videre og kysser to fingertupper ut i luften, lik en kelner som ikke har ord for å beskrive et orgastisk, utsøkt valg fra menyen. Og jo, hanskene var virkelig en utsøkt fornøyelse å ha på hendene, myk kvalitet siden 1936, hanskekelneren i Hegdehaugsveien uttaler «verden» med e, ikke æ, han inspiserer nok en gang sømmen, finner fram et par nye:
– Unnskyld. Beklager. Beklager og unnskyld.
– Alt i orden! svarer jeg, og jeg kan komme på et par andre ekspeditører på billigere forretninger jeg har vært borti som nok ville antydet at det hele var min feil og slengt byttevaren på disken med en ubestemmelig mine. Men ikke denne karen.
– Farvel, og unnskyld! hilser mannen og smeller håndflatene sammen i velsignelse som en hilsen til meg ut døren.

Osloettermiddagen fryser til is ned Hegdehaugsveien, jeg kjenner det på nesen, men ikke minst kjenner jeg det i venstre ringfinger der jeg har trukket på meg mine nybyttede hansker: For sannelig min hatt er det ikke hull i disse, også. Samme type hull som forrige gang: inntil sømfestet. Det er med stor munterhet jeg tverrvender, åpner døren til herrebutikken og hilser ekspeditøren et takk for sist, det var ganske nøyaktig førtito sekunder siden.

– Jeg skal spise dem til frokost! kommer det med italiensk aksent fra ekspeditøren når han ser hanskehullet. Og han mener ikke hanskene, men bandittene i Chester Jefferies. Han pruster og gestikulerer, undersøker vantro det gjenværende partiet britisk hanskekunst i esken, og finner enda en hanske med hull. Og enda en. Og en til.
– Pah! Vah! Mamma mia. Djevel.
– Ta det med ro, det er jo ikke din feil, trøster jeg.
– Djevel, fanen. Det er katastrof. Det blir mai ruinert.
– Neida. Få se. De der. Se, disse virker hele, sier jeg, vi står på hodet i esken fra England og har greid å finne et hanskepar som virker å ha klart produksjonskravene. Men nå skal de få, disse britiske slubbertene, hansken er kastet:
– Jeg skal ringe og snakke dem, jeg skal snakke dem nå!
Det tviler jeg ikke på, jeg tror han kommer til å snakke dem en rekke sannhetsord, og nesten før vi har fått sagt farvel igjen snøfter han trampende mot bakrommet, prater halvhøyt med seg selv, og det blir rikstelefon rapidamente til England så linjene skjelver. Djevel. Fanen. Mamma mia.

En gang i tiden – jeg vet ikke hvordan det er nå, jeg er ute av den tiden og utvokst fra den – snakket vi veldig mye om kjemi. «Vi har så god kjemi sammen», jeg husker ikke hvor uttrykket kom fra, om det var fra Romantikk eller en betroelseshistorie i Det Nye. Det var på den tiden vi hadde vokst fra brus og Hubba Bubba, og heller tok en kaffe og vaffel. Så satt vi der, Den Lille Kjemiker og jeg, veslevoksne med hver vår kokekaffe, og hun snakket og snakket om kjemi. Hun snakket som besatt om hvor viktig det var å føle at man hadde kjemi, og det virket som om hun nettopp hadde åpnet pappesken og hadde lest bruksanvisningen: Hvis man gjorde slik eller sånn, ville det og det skje. Bruksanvisningen hun hadde funnet i toppen av esken var lettlest, den var satt i ganske store typer slik at det skulle være mulig å lese på kortest mulig tid og komme i gang med leken snarest mulig. I dag fremstår de pre-produserte eksperimentene ganske naive og uskyldige, men hun snakket og snakket om hva man skulle blande for å få det slik eller slik, men man må aldri blande slik eller sånn, sa hun, for da kan det bli farlig, og man kan kjenne det på lukten. Så opptatt av å snakke om hvor viktig det var å ha kjemi var hun at hun ikke så at foran henne, bak koppen med kokekaffe og en tallerken vafler med brunost, satt en kjærlighetssyk og ulykkelig forelsket fyr og nikket ubehjelpelig forståelsesfullt med tilløp til hockeysveis og skjønte ikke en pøkk. Hun og jeg ble aldri tildelt Nobelprisen i kjemi. De som spiller i kjemiens elitedivisjon, tør å kaste bruksanvisningen.