Ring. Ring. Rrrring. Dør åpnes.
– Knask eller knep!!
– Knep.
– Faen heller. Vi få’kke lov av mamma å gjøre knep.
– Neivel. Da får det vel bli knask, da.
Stikkordarkiv: barn
Fuglemannen ved Notre Dame
Jovisst kommer høsten til Paris. I forrige uke var den allerede der som brunt løv langs brosteinene på boulevardene, digre blader hvis trær jeg ikke kjenner navnene på, klistret til steinene mens det kolossale regnværet dundret gjennom byen i hissige, loddrette skyll.
Herregud, dette regnet, dette tordenværet. Et lynglimt, sekundet etter en lyd som fór til værs som drønnet av en skarp granat. Lynet slår nemlig ikke ned, men opp. Først går et såkalt førerlyn ned mot bakkenivå, møter en annen type polarisering, før selve hovedlynet skyter oppover i den forberedte lynkanalen. Når man står omtrent rett under slikt mektig vær, er det mulig å høre det: Braket som går oppover. Sanseinntrykket er kolossalt.
Men før regnværet, denne merkelige mannen ved katedralen. Mannen med håndflatene som han kontant strakk i lufta, for deretter å få hendene fulle av spurv som kom ingen steder fra, eller i alle fall godt gjemt i et kratt. Han hadde noen frø og brødsmuler som han av og til hentet fram fra en pose. Det pussige var at ingen andre voksne som prøvde fikk det til. Bare han. Og barna.
Jeg stod i nesten en halvtime og så på denne stumme 2009-utgaven av Frans av Assisi. Han sa ikke et ord. Ikke til noen. Men han nikket og lot barna dele posen med mat, og hver gang en åpen håndflate strakte seg mot den tørre Paris-himmelen: spurvene, svirrende tillitsfullt ut fra krattet, spiste, før de svirret tilbake og var usynlige. Jovisst er Notre Dame vakker. Det er bare det at ved slagskyggen av storslått skjønnhet finnes som regel noe som bare står der og er vel så vakkert. På en ganske alminnelig høstdag.