Stikkordarkiv: høst

Når noen skal komme hjem

Publisert av
7

Det finnes ikke blader på bjørkene mer nå. Det er over for i år. I enkelte vierkratt klamrer intenst gult håp seg fortsatt til tynne, seige grener, men kommer det én kuling til, ryker også det gule. Luften er sterkt tilstedeværende, det lukter frost og kaldt Barentshav. Tiden er inne til å komme hjem, med fine minner og nye horisonter der ute.

Jeg kan huske en slik høstdag for en rekke år siden. Det var den gangen jeg hadde lekt tabloidreporter i radioen, og hadde vært litt for tabloid. En intervju jeg hadde gjort hadde litt for skarpklipte kanter, i bokstavelig forstand. Det er noen ganger slik det blir når man må klippe byråkrater som snakker. Denne eldre, mannlige byråkraten ble flyvende forbannet etter å ha hørt morgensendingen. Han ringte meg opp og fortalte nøyaktig hva jeg var verdt som journalist, og at han aldri kom til å la seg intervjue igjen. Det var i den tiden man kunne slenge på røret med et smell etter endt samtale, ikke som nå, der det ikke gir samme effekt å trykke på samtaleknappen på mobilen. Det ettertrykkelige, talende smellet av det tunge plastrøret som klaskes mot telefongaffelen hadde noe særegent over seg. Nå for tiden blir det bare i høyden en pip, og deretter stille.

Vi gikk nok i tenkeboksen begge to etter den samtalen. For meg var han en viktig kilde, og NRK var for ham et viktig talerør for samfunnsinformasjon. Situasjonen var ganske kinkig. Hver på vår kant gikk vi grublende et par dagers tid. Så begynte jeg å tenke. Han hadde jo faktisk rett. Intervjuet var ikke helt rettferdig. Så hva om jeg tok mot til meg, ringte ham opp, sa unnskyld, og inviterte ham på portrettintervju med pølsekoking ved havet?

– Hallo. Det er meg.
– Jasså.
– Du. Du har rett. Kunne du tenke deg å spise pølser på fredag nede i fjæra?
– Høh?
– Seriøst altså.
– Hva skal hensikten med det være?
– Å lage portrett av deg.
– Jasså. Jaha. Høh. Høhø. Og når da?
– Fredag klokken 1630.
– På direkten?
– Ja. Ehe. Ehehe.
– Da sier vi det. Bra det er på direkten, for da har du ikke anledning til å klippe meg.
Klask.

Jeg var selvsagt nervøs. Ikke for å gå på direkten, men for at alt skulle skjære seg igjen, at han ville flippe ut, at jeg ville flippe ut. Men klokken 1630 satt vi ved havet, primusen suste, måkene skrek, skjærene skvatret, og jeg følte meg helt koko. Der satt vi og ventet på cue til å gå på, mens ketchupflaska var tett.

Det intervjuet er jeg veldig glad for at jeg turde gå til. Kjøttpølsene sprakk, og det gjorde også isfronten. Ketchupen lagde prompelyder. Vi hadde det faktisk svært morsomt der i høstkulda. Jeg ble kvitt tabloidsjuka. Og etter sending skilte vi lag med fornyet tro på at ting går an. Den ettermiddagen kan man trygt si at pølse rimte på føl’se.

Høstferie. Høsten er her. Du kjenner det. Når du kommer hjem, lukt på den. Fortell meg om din høst.

Denne fantastiske lyspæren til trehundreognittiåtte kroner som skal vare i ti år og og nesten ikke trekker strøm

Publisert av
2

Den har vart i et år. Og det er høst. Ni år igjen. Men om den ryker etter sju år, er det da mulig å levere den tilbake? Hvem vil huske, til tross for kvitteringen, at jeg kjøpte en lyspære for sju år siden? Hva om butikken er nedlagt? Leverandøren konkurs? Jeg har flyttet?

Det finnes en garanti for alt man kjøper. Det finnes knapt den ting som ikke skal vare og vare. Jeg tror det gjelder å flyte litt med. Det er høst, og det er bedre å tenne en lyspære til trehundreognittiåtte kroner fremfor å forbanne mørket og tenke ti års bekymringer fram i tid. Alternativet er jo alt dette billige som flyter rundt kassa og har en makslevetid på to tusen timer. Høsten er fin. Vakker. Forhåpningsfull. Ny.

Hun er varm i kveld

Publisert av
3

Paris mot kveld, tisrdag 18. august 2009
Kontrastenes tirsdagsreise, tredje og siste del, Paris, Latinerkvarteret, klokken 2130.

– Fryktelig, sier drosjesjåføren.
– Er det ikke bra? spør jeg.
– Ikke i det hele tatt. Det er jo ingen som tar taxi i denne varmen! Alle er jo hjemme!

Restaurant Le Menir, ved Boulevard St Michel. Sterkt å anbefale.

Paris holder tjueåtte grader, og det er tirsdag kveld. Til og med de italienske turistene er mette. Det er ikke helt enkelt å si hva de innerst inne er mette av, om det er varmen, eller bare en lang fellesferie som snart er over. Og nå vil de hjem. Det er enkelte grinete italienere å se. Men pariserne er like blide.

Det har vært verre. Sommeren 2003 ble en tankevekker for beredskapsmyndighetene. Flere hundre mennesker døde i en hetebølge som kom helt uventet på byen. Det var katastrofetilstander i verdensmetropolen, og tragedien tvang fram kriseplaner for ettertiden. Det har foreløpig ikke blitt behov for unntakstilstand, men kvelden er varm, og italienerne vil hjem.

Gateunderholdning. Meget flinke.

– Nå trenger vi bare tjuefire euro for å kjøre i gang et nytt show! Tjuefire euro! Det greier dere vel, det er tross alt mange, mange mennesker her! sier utroperen for breakdance-gruppa nederst på Boulevard St Michel. Og det tar ikke mange sekundene før beløpet er i den rutete hatten, og så er det på med kontante dansetrinn, luftakrobatikk mot asfalt og høy applaus. Det er vanlig tirsdag. Ja, hun er varm i kveld. Varm og smygende, rutinert og nysgjerrig.