Den Lille Kjemiker

Publisert av
3

En gang i tiden – jeg vet ikke hvordan det er nå, jeg er ute av den tiden og utvokst fra den – snakket vi veldig mye om kjemi. «Vi har så god kjemi sammen», jeg husker ikke hvor uttrykket kom fra, om det var fra Romantikk eller en betroelseshistorie i Det Nye. Det var på den tiden vi hadde vokst fra brus og Hubba Bubba, og heller tok en kaffe og vaffel. Så satt vi der, Den Lille Kjemiker og jeg, veslevoksne med hver vår kokekaffe, og hun snakket og snakket om kjemi. Hun snakket som besatt om hvor viktig det var å føle at man hadde kjemi, og det virket som om hun nettopp hadde åpnet pappesken og hadde lest bruksanvisningen: Hvis man gjorde slik eller sånn, ville det og det skje. Bruksanvisningen hun hadde funnet i toppen av esken var lettlest, den var satt i ganske store typer slik at det skulle være mulig å lese på kortest mulig tid og komme i gang med leken snarest mulig. I dag fremstår de pre-produserte eksperimentene ganske naive og uskyldige, men hun snakket og snakket om hva man skulle blande for å få det slik eller slik, men man må aldri blande slik eller sånn, sa hun, for da kan det bli farlig, og man kan kjenne det på lukten. Så opptatt av å snakke om hvor viktig det var å ha kjemi var hun at hun ikke så at foran henne, bak koppen med kokekaffe og en tallerken vafler med brunost, satt en kjærlighetssyk og ulykkelig forelsket fyr og nikket ubehjelpelig forståelsesfullt med tilløp til hockeysveis og skjønte ikke en pøkk. Hun og jeg ble aldri tildelt Nobelprisen i kjemi. De som spiller i kjemiens elitedivisjon, tør å kaste bruksanvisningen.

En håndfull høst

Publisert av
4

Klokken er september, her er tyttebærnytt: Tilbehøret til søndagsmiddagene er sikret, med god margin. Drøyt fem liter står ferdigrensket på trammen. Mer skal det ikke til for å holde en middels husstand gående gjennom vinteren. Jeg skal hilse og si at det er mer der det kommer fra. Da jeg ga meg for dagen, var det fortsatt illrødt oppetter liene. Men alt med måte: Det er ikke nødvendig å plukke til man skjems. Da har man plukket for mye.

Det er nesten tørt igjen i marka nå. Lukten av striregnet forleden har trukket ned i lyngen og damper oppover når ettermiddagssola tar tak. Lukten av regn har faktisk et eget ord: Petrichor, heter lukten, og er et ord som beskriver luktblandingen av jordsmonnet, ulike planteoljer som frigis når regnvannet varmes opp av landskapet, det er lukten av våt granitt og harpiks, råtnende løv og gamle kvister. Og tyttebærlyng. Jeg husker den lukten fra syttitallets sommermorgener og høstkvelder, den gang da tante Evelyn spratt rundt i bærmarka. Tante Evelyn har tuslet inn i tiden, men lukten av regn er den samme.

Det er bare gamliser som plukker tyttebær nå til dags, sies det. Sjelden har det vært mer feil. Nå forrige søndag i bærmarka, det gikk i et bankende kjør: Smilende småbarnsmødre, pludrende barn på pappaskuldre, to gutter godt opp i ungdomsskolen, allerede trekvart liter hver i spannet i den ene hånda og fiskestang i den andre. Heihei, sier ei dame i trettiårene og peker opp langs bekkefaret: Mye bær igjen der oppe! God tur videre, roper en fyr som sier at han aldri har sett så mye bær i skogen på mange år. Og selvsagt også de godt voksne, de som har vært ute en
høstdag før, og som nå vandrer med bittelitt hoftevondt, gåstaver eller selvspikket turstokk, samt godt brukt Bergans meis fra tiden da Erik Bye seilte i hildringstimen.

Én ting er turgleden. Friskluften. Skrittelleren på mobilen. Men en annen sak er penger spart: Aldri har tyttebær i butikk vært dyrere. Et fabrikkpakket glass koster akkurat nå 57 kroner for 370 gram. Når selv noe så enkelt som tyttebærsyltetøy når slike prishøyder, da er det dyrtid. Og da kan du selv regne ut timelønna for fem liter egenplukket. Med andre ord: Bærplukking er ikke bare næringsvett, det er også god husholdningsøkonomi. Et tyttebærglass her og en boks egensyltet sylteagurk der: Blir fort noen hundrelapper, og en hundrings her og en hundrings der, det blir fort sytti-åtti kroner av slikt. Det skjønner selv vi som gikk ut med G i matte.

Og drar vi dette enda et stykke: Tyttebær er et ypperlig resultat av gjenbruk. Det er resirkulering av fremste kvalitet: Vi kan alle bli til tyttebær! For, hør nå: På mange gravplasser jeg har besøkt i Finnmark, gror tyttebæra frodig mellom minneordene, krøkebæra likeså. Nylig nedlagte kong Harald, fred være med ham, den snille mannen, blir neppe en del av bærhøsten, en sarkofag står som kjent hermetisk lukket, både for makkeflua og vær og vind, men vi andre kan en dag se fram til å gå inn i det evige kretsløpet, enten som god gjødsel som aske, eller som råtnende festmåltid for fleskebiller og maur, som i sin tur baner vei for røtter fra bjørketrær, rognebærbusker, og – altså – tyttebær.

Salig tante Evelyn plukket tyttebær i rasende fart iført ullskjørt og slagstøvler. Og hun var et syn for guder, høy som et fjell, snill som et lam, og sterk som en bjørn: To spann tyttebær i hver neve på vei ned liene i Neiden var bare blåbær for tante Evelyn. Nå er hun selv i ferd med å bli tyttebær. Hun kommer til å smake ypperlig som tilbehør til reinsteika neste høst. Og forresten: Er det lov å sette poteter på kirkegården, tro? Jeg tror jeg har en grandonkel liggende i Vardø.

Når kastanjene visner

Publisert av
Svar

Det er høst, helt uomtvistelig. Kastanjene er avblomstret, de ligger som skrap gatelangs. Sommerens pastell fra vårparten gikk over i intenst klorofyll i juli, ble sakte tappet for farger i august, og er nå over i signalgult og skamrødt.

Noen steder er det alltid skamrødmen som er mest framtredende. En kvinne jeg snakket veldig dyptgående om dette med, sa det slik, om vestkanten: «Når du gikk gjennom gatene, kunne du kjenne den friske duften av nyklippet gress fra parkene og den søte aromaen av blomstrende jasmin og syriner fra velstelte hager. Luften bar også med seg en jordnær lukt av fuktig jord fra nylig vannede plener. Samtidig blandet dette seg med byens egne dufter: nytraktet kaffe og ferske croissanter fra kafeene langs fortauene, og av og til en svak eim av grillede pølser eller kjøtt fra bakgårdene der folk samlet seg på varme kvelder. Når natten falt på og temperaturen sank, kunne du fange et hint av røyklukt fra peiser som ble tent i de eldre bygårdene. Og mens folk passerte deg på gaten, fikk du ofte et flyktig inntrykk av dyre parfymer og eksklusive såper – et slags duftende bevis på bydelens velstand. Disse luktene skapte en rik, men kontrastfylt opplevelse som speilet Frogner sitt ytre preg av orden og overflod. Frogner var et sted der fasaden betydde alt, men bak den lå en verden av hykleri og skjulte sannheter. Det var en bydel der folk ble målt etter hvordan de fremsto – velkledde, vellykkede og moralsk upåklagelige. Men dette kravet til perfeksjon sto i skarp kontrast til det som foregikk i det skjulte. Sladder var en slags sosial valuta; naboer kunne fordømme hverandre for de minste feiltrinn, som en affære eller et avvik fra normen, mens de selv ofte skjulte lignende synder. For eksempel kunne en mor bli kritisert for å la tenåringen feste for mye, mens kritikeren selv kanskje drakk vin hver kveld eller hadde sine egne hemmelige utskeielser, og elskere. Denne dobbeltmoralen skapte et miljø av konstant press og skam, der folk måtte undertrykke sitt sanne jeg for å passe inn. Det var som et teaterstykke der alle spilte roller, men ingen turte å innrømme at maskene eksisterte. For meg, som vokste opp midt i dette, føltes det som å være fanget i et vakkert, men kvelende bur. På varme sommerkvelder, når vinduene sto på vidt gap for å slippe inn den kjølige natteluften, slapp det også ut lyder som avslørte en annen side av Frogner. Gjennom de åpne vinduene kunne du høre de dempede stønnene og sukkene fra kvinner i alle aldre som utforsket sine egne kropper i det private. Det var lyden av fingre som gled over hud, av pust som ble raskere og tyngre, og til slutt de stille, intense utløsningene som brøt gjennom stillheten. Disse lydene var rå og ærlige, et ekko av en seksualitet som ellers ble tiet i hjel. På dagtid hersket en undertrykkende taushet om slike ting – seksualitet var noe som skulle skjules, noe som ikke passet inn i bildet av den perfekte Frogner-beboeren. Men om natten, når mørket ga en slags frihet, slapp disse lydene ut og ble en påminnelse om at folk var menneskelige, med behov og lyster, uansett hvor mye samfunnet prøvde å late som noe annet. For meg ble dette etter hvert et slags stille opprør, et bevis på at det ekte og levende fortsatt fantes under alt det polerte og falske. Meg inkludert. To netter etter at jeg fylte 22, kommer min aller første våte drøm. Rykningene kommer i bølger, voldsomme, overrumplende, drar meg utover, river meg fra hverandre. Jeg slipper et lydløst gisp, strekker meg, vrir meg. Noe sprenger i meg, trekker seg sammen, løser seg opp, en het, rød puls midt i fitta, midt i kjernen, midt i dypet, midt i meg. Og så synker jeg. Bølgene blir mindre, stråler seg ut i fingertuppene, i leppene, i øyelokkene. Huden er åpen, fuktig, varm. Pusten går fremdeles raskt, men den roer seg. Kroppen min slipper. Lakenet er kaldt mot lårene nå, men inne i meg gløder det fortsatt. Jeg åpner øynene. Lyset fra persiennene danner striper over veggen, stille, stillere enn meg. Drømmen er over. Men kroppen min husker.»

Og allerede nå, lenge før høsten er over, begynner de første knoppene som skal bryte ut neste vår, å ta form. Det er det evig sirkulære, dette. Det er alltid noe, og noen, som bryter ut. Kjenner du deg igjen?