Ærlig svar

For noen år siden:
– Hvor er dagens aviser? spurte jeg den unge gutten i kiosken.
– De har ikke kommet, svarte han.
– Når kommer de, da? spurte jeg, og jeg visste i samme sekund at jeg fikk den der storby-snerten i stemmen. Hvis jeg hadde utelatt ordet ‘da’, ville jeg straks ha virket mildere, mer åpen. Men jeg visste at jeg spurte i et oppstigende tonefall, ikke nøytralt eller undrende, men nesten irritabelt. Gutten bak disken ble rådvill. Han visste ikke hva annet han skulle svare enn sannheten:
– De… de kommer når de kommer, sa han, og blikket hans var verken overbærende eller megetsigende.
Han sa det med en fasthet.
For det var jo det eneste svaret han kunne gi.
Blikket søkte en bekreftelse på at svaret var godt nok. Og hva kunne jeg si. Noen timer senere viste det seg for øvrig at han hadde rett.

Lørdag i rute

T-banelinje 5, Ringen via Tøyen, lukter ferskt øl og fuktig vorspiel. To jentegjenger forfrisker seg diskret med muntert medbragt, snakker om Kygo, lydnivået er stigende over en halv promille. Kvinnen ved siden av meg leser Lars Saabye Christensens siste diktsamling, bruker gul merkepenn på ordet «ormehøl» på side 49. På Grønland stiger en eldre herre om bord, med en sølete gammelhund i bånd, halve Grønlands-isen står den oppetter leggene. Mannen, kledt i tweed og sixpence, bærer en slitt dokumentmappe i lær i høyre hånd, som skutt ut fra femtitallet, han kommer antakelig fra overtidsjobb på statsminister Gerhardsens kontor. Akkurat nå er han Ringens herre via Tøyen. Det er nullføre, og t-banen er en tidsmaskin i skarp rute.

Notat vedrørende sne

Sneen som falt i går blir samlet opp i slapsete hauger, pisset på av blodfattige veskehunder og kvapsete bulldoger, renner ut på Aker brygge og skal inn i det evige kretsløp. Akkurat som gamlefrøken Jønsson i tredje etasje i oppgangen min. Hun døde i morges. Det var tanken på sneen som tok livet av henne. Hun etterlater seg en brysom, bråkete undulat, noen fotoalbum fra femtitallet, et halvgått livsløp og en epleskrott, i den rekkefølgen. Hun hadde ringt kommunen i morges og klaget over manglende brøyting ved døren, spiste eple mens hun ropte i telefonen til kommunen at noen måtte ta affære. Kommunen slo alarm da hun gurglet og plutselig ikke var til svars. Da begravelsesbyrået kom satt hun stiv i kjøkkenstolen, de greide ikke å rette henne ut, så de måtte bære henne på gullstol ned trappegangen, jeg møtte begravelsesfølget i trappen da jeg kom hjem i ettermiddag. De hadde lagt et rutete kjøkkenhåndkle over hodet hennes, for syns skyld, man tar det man har. Milde måne, er hun ute av tiden, spurte jeg, det var da besynderlig. Mener du at dette er et mistenkelig dødsfall, spurte begravelsesagenten. Nei, men uventet, svarte jeg. Nåvel, sne får frem det verste i folk, forresten er det dårlig brøytet utenfor her, mumlet han. Men det er meldt kaldere vær i morgen. Det er da i det minste noe.

Skuffelser

Trettifem år gamle Ulrik Steen trasker gatelangs og er misfornøyd. Ikke bare med været og trikken som aldri kommer. Han er virkelig skuffet over seg selv: Det er ikke mer enn 17. januar, og han har allerede brutt de fleste nyttårsløftene. Det finnes bare et par fjollete løfter igjen, noe vidløftig og selvhøytidelig han erklærte utpå nyttårsmorgenen, og det er vel like greit å bryte dette, også. Ulrik Steen er av yrke kinomaskinist, og er i tillegg maksimalist, marxistisk pessimist, hyppig onanist og tidligere tubaist. Ulrik Steen er for de marginalt interesserte: De som samler på frimerker, knapper og glansbilder, bruskorker og klumsethet. Det finnes strengt tatt bare to typer mennesker: De døde, og de som etterhvert skal dø. Ulrik Steen har én fot i begge leire.