Notat vedrørende sne

Sneen som falt i går blir samlet opp i slapsete hauger, pisset på av blodfattige veskehunder og kvapsete bulldoger, renner ut på Aker brygge og skal inn i det evige kretsløp. Akkurat som gamlefrøken Jønsson i tredje etasje i oppgangen min. Hun døde i morges. Det var tanken på sneen som tok livet av henne. Hun etterlater seg en brysom, bråkete undulat, noen fotoalbum fra femtitallet, et halvgått livsløp og en epleskrott, i den rekkefølgen. Hun hadde ringt kommunen i morges og klaget over manglende brøyting ved døren, spiste eple mens hun ropte i telefonen til kommunen at noen måtte ta affære. Kommunen slo alarm da hun gurglet og plutselig ikke var til svars. Da begravelsesbyrået kom satt hun stiv i kjøkkenstolen, de greide ikke å rette henne ut, så de måtte bære henne på gullstol ned trappegangen, jeg møtte begravelsesfølget i trappen da jeg kom hjem i ettermiddag. De hadde lagt et rutete kjøkkenhåndkle over hodet hennes, for syns skyld, man tar det man har. Milde måne, er hun ute av tiden, spurte jeg, det var da besynderlig. Mener du at dette er et mistenkelig dødsfall, spurte begravelsesagenten. Nei, men uventet, svarte jeg. Nåvel, sne får frem det verste i folk, forresten er det dårlig brøytet utenfor her, mumlet han. Men det er meldt kaldere vær i morgen. Det er da i det minste noe.

Skuffelser

Trettifem år gamle Ulrik Steen trasker gatelangs og er misfornøyd. Ikke bare med været og trikken som aldri kommer. Han er virkelig skuffet over seg selv: Det er ikke mer enn 17. januar, og han har allerede brutt de fleste nyttårsløftene. Det finnes bare et par fjollete løfter igjen, noe vidløftig og selvhøytidelig han erklærte utpå nyttårsmorgenen, og det er vel like greit å bryte dette, også. Ulrik Steen er av yrke kinomaskinist, og er i tillegg maksimalist, marxistisk pessimist, hyppig onanist og tidligere tubaist. Ulrik Steen er for de marginalt interesserte: De som samler på frimerker, knapper og glansbilder, bruskorker og klumsethet. Det finnes strengt tatt bare to typer mennesker: De døde, og de som etterhvert skal dø. Ulrik Steen har én fot i begge leire.

Smaken av gulrot

Skal man skrive, må sansene henge med i svingene. Det holder ikke å gripe til selvfølgeligheter. Hva smaker for eksempel gulrot, helt egentlig? Å si at gulrot smaker gulrot, er uutholdelig latskap. Uutholdelig latskap fører ingen steder. Egentlig, hvis man tar seg tid og går grundig til verks, vil man kjenne at gulrot smaker bortimot bensin. Rå gulrot har en klar eim av petroleum og kontaktlim hvis du roterer den i munnen, blander den med varmt spytt, lukter og svelger. Og den smaker skuffelse og våte forelskelser seinhøsten 1981, den smaker Brut-parfyme og elevkveld i tilfluktsrommet på skolen, og med en stram ettersmak av fuktige skogsbryn om kveldene, før smaken av bensin er der igjen. Så gulrot smaker absolutt ikke bare gulrot, nei. Derimot kan man si at bensin lukter gulrot. Det er noe annet.

Morgenskift

Frognerparken klokka 04.37 i januar gjør ikke så mye ut av seg, men det er nå den er på sitt mest intense.
En isvind sklir langs nakne skuldre, skulpturene snakker med glemte stemmer som man ikke hører på dagtid, stemmer som høres lik anklager og begeistrede rop fremsatt under vann, der lyden ikke bærer mer enn få centimetre, man må helt inntil. Og så er det en fuktbeslått lukt av lyng, hvor kommer den lukten fra, jeg har kjent den før, det må være fra dalsider og fjell langt borte, landskap som plutselig får fønvind og snøsmelting noen korte minutter, lukten renner ned mot byen og er borte før 12-trikken griper tak i strømlinjene, setter stål mot skinner og glir inn i onsdagsruta. Og nå er det Sibelius og Chopin og fersk kaffe på jobb.