Jeg traff deg aldri. Men du traff meg.

Sommer veksles inn i høst, det skjer på hvert gatehjørne og på hver glatte sten ute langs svabergene. Ikke i skjul, men i full offentlighet, kler austavinden av trærne, blad for blad løsnes om kveldene med våte regnskyll ned langs grenene. Vinteren setter seg på bakbena i utkanten av tiden, smiler avventende med armene i kors, kikker skamløst på scenene som utspiller seg, får superkrefter av stjernehimmelen og milde måner ved midnatt. Tilbakevendende livsglede, sa noen. Og notatblokken eksploderer, det brenner i ytterkantene, ordene slår sprekker og hveser i pyroklastisk ekspulsjon, pulserende, eruptiv refleksbue i ryggmargen, som en hydrotermal skorstein. Hydrotermale skorsteiner dannes når sjøvann trenger ned i jordskorpen gjennom sprekker på havbunnen. Dette vannet varmes opp av den glovarme magmaen som ligger rett under, og på grunn av den høye temperaturen løser det opp mineraler og metaller fra bergarter. Vannet som spruter ut av hydrotermale skorsteiner er svært varmt, gjerne over 400 grader, og rikt på oppløste mineraler som jern, kobber og sink.

September er glattflytende, som varm honning. Honningens høye viskositet gjør at den glir sakte, noe som forsterker opplevelsen av tid og taktilitet. Den langsomme bevegelsen når honning glir kan sammenlignes med naturlige prosesser som tar tid og bygger opp forventning, som sakterennende lava eller tykk tjære som drypper nedover en blank flate. I en sanselig sammenheng kan honningens tyngde og seighet skape assosiasjoner til langsom, rytmisk bevegelse og intenst fysisk nærvær. I notatboken står det: Forsterket sensorisk opplevelse.

November er himlenes sammenhengende festaften. Melkeveiens unge stjerner fyrer musikk så høylytt at selv månen dunker i taket: «Er det mulig å få fred her? Det er stillesone over Stillhetens Hav, bare så dere vet det! Ta nå litt hensyn!» mumler månen, og minnes milliarder av år siden, det var tider, det. Neptun varsler allerede naboklager. Det må da virkelig finnes grenser. Og selv på Venus-bergene og i bekkefarene over dalene der oppe lukker de vinduene og stapper avrevne dotter fra Andromeda-tåken i ørene. Ved tretiden kommer nordlyset hjem fra fest, men det var varslet, det stod oppslag om det i trappegangen, og bare ring om det er noe. Selv Saturn holder pusten, men Uranus har våknet tidlig, lar seg ikke merke med bråket, stiller klokken, steker vafler og fyrer primus. Og den som fyrer primus, vet at det ikke finnes grenser for livsglede.